<


 
 

Visjon | Om oss | Kontakt oss | Spørsmål | Forum | Linker     

     

 
Historia : Kyrkjesoga : Vekkingsrørslene Sist oppdatert: 15/02 2017 - 04:36:20


Herrnhutene og morovianerne
13/05 2009 - 09:44:03   av MLA

Tips en venn
 Utskrift

"I de siste tider skal Guds ånd utgydes over alt kjød.."

1900-tallet er blitt kalt for pinsens århundre, og man har da tatt utgangspunkt i åndsutgytelsen i det store møtet i Azuza Street i 1904. Og det var vel starten på det vi kaller pinsebevegelsen.

Men den moderne pinseutgydelsen startet ikke i Azuza Street, og den har langt større forgreninger en det vi idag kjenner som pinsebevegelsen.

50 år før møtet i Azuza Street gikk det en sterk åndelig vekkelse over den skandinaviske Nordkalotten og over Finland og langt inn i Russland. Hundre år før det igjen gikk det en sterk åndelig vekkelse over Wales og på de britiske øyene.

Felles for de fleste av disse vekkelsene, er at de stammer fra ett og samme møte i det tyske grevskapet Herrnhut, som fant sted den 13. august 1727.

Da Ånden falt

En moroviansk historiker skrev: "Nedtegnelsen av kirkehistorien er knyttet til utgytelse av Den Hellige Ånd, og sannelig den 13. august 1727 var en dag med utgytelse av Den Hellige Ånd. Vi så Guds hånd og Hans herlighet, og vi ble alle under skyen av våre fedre, døpt med deres ånd. Den Hellige Ånd kom over oss, og i de dager skjedde det under og tegn i vår midte. Fra den dagen passerte det knapt en dag uten at vi så Hans allmektige arbeid iblant oss.

En stor hunger etter Guds Ord inntok oss, så vi måtte tre gudstjenester hver dag, henholdsvis kl. 05.00, 07.00 og 21.00.
Hver enkelt ønsket over alle ting at Den Hellige Ånd skulle ha full kontroll. Egenkjærlighet og egenvilje, såvel som ulydighet forsvant, og en overveldende nådestrøm førte oss alle til det store havet av guddommelig kjærlighet.

Ingen som var til stede kunne si eksakt hva som skjedde den onsdagsmorgenen 13. august 1727, på den spesielt innkalte nattverdsgudstjenesten.
De visste knapt om de hadde vært på jorden eller i himmelen. Grev Nicholas Zinzendorf, den unge lederen av dette samfunnet gav denne versjonen mange år senere: Vi trengte å komme til nattverden med en fornemmelse av det kjærlige nærvær av Frelseren. Det var den store trøsten som har gjort denne dagen for en generasjon siden til en festival, fordi på den dagen for 27 år siden var menigheten i Herrnhut samlet til nattverd i Berthelsdorf kirke, alle misfornøyd med seg selv.

De hadde sluttet å dømme hverandre, for hver og en hadde blitt overbevist om sin egen utilstrekkelighet i Guds øyne, og hver enkelt følte under denne nattverden at de ble betraktet av den ærverdige nærheten av Frelseren.
"O hode så full av (bruises)
Så fullt av smerte og arr."
I denne synsvinkel på den sorgfulle mannen, så kjent med sorg, fortalt deres hjerte dem at Han ville være deres leder og prest, og på et øyeblikk forandres deres tårer til olje av glede og deres elendighet til lykke.

Denne klare overbevisning forandret dem i et øyeblikk til et lykkelig folk, som de er inntil denne dag, og inn til denne lykke har de siden ledet mange tusen av andre, gjennom påminnelse og hjelp om den himmelske nåden som engang var gitt dem, og så mange tusen ganger bekreftet siden da.

Zinzendorf beskrev det som en form for nærhet av Kristus gitt til alle som var til stede, og også til andre i deres fellesskap som arbeid annetsteds på det tidspunkt. Forsamlingen var ung. Zinzendorf, den menneskelige lederen var 27 år, som var gjennomsnittet for gruppen.

Jan Hus

De morovianske brødre hadde sitt utspring fra arbeid og martyriet til den bøhmiske reformator, Jan Hus. De hadde blitt forfulgt i århundre. Mange hadde blitt drept, fengslet, torturert eller fredløs i sitt hjemland. Denne gruppen hadde flyktet til Tyskland hvor den unge kristne adelsmannen, grev Zinzendorf tilbød dem asyl på hans eiendom i Saxon. De kalte deres nye hjem Herrnhut «Under Herrens varetekt». Derfra, etter deres dåp i Den Hellige Ånd, ble de evangelister og misjonærer.

Femti år før starten på moderne ytremisjon av William Carey, sendte den morovianske kirken ut over 100 misjonærer.

Deres engelske misjonsmagasin, Periodical Accounts, inspirerte William Carey. Han slengte en utgave av avisen på bordet under et baptist-møte og sa: Se hva morovianerne har gjort! Kan ikke vi følge deres eksempel og i lydighet til vår Himmelske Mester gå ut i hele verden og forkynne evangeliet til hedningene?

Misjonsiveren begynte med utøselsen av Den Hellige Ånd. Grev Zinsendorf observerte: ”Frelseren tillot det å komme over oss en Ånd som vi hittil ikke hadde hatt noen erfaring med eller kunnskap om. Hittil hadde vi vært ledere og hjelpere. Nå tok Den Hellige Ånd selv full kontroll over allting og alle sammen”.

Bønnemøter

Bønn går foran pinse. Den brokete forsamlingen i Herrnhut tidlig i 1727 var dypt splittet og kritisk til hverandre. Opphetede diskusjoner truet med å ødelegge forsamlingen. Majoriteten var fra den gamle morovianske kirken av brødremenigheten. Andre troende som kom til Herrnhut inkludrte lutheranere, reformerte og baptister. De diskuterte predestinasjon, hellighet og dåpen.
Den unge tyske adelmannen, grev Zinsendorff, anmodet om samhold, kjærlighet og omvendelse.
Omvendt i tidlig barndom, som fireåring, forfattet og signert han en pakt: «Kjære Frelser, Du skal være min, og jeg skal være din». Hans livsmotto var: «Jeg har en lidenskap, der et Jesus, Jesus alene!»

Grev Zinzendorf lærte hemmeligheten med vedvarende bønn. Han var aktiv i å etablere bønnegrupper som tenåring, og da han forlot gymnaset i Halle som 16-åring, gav han den kjente professor Francke en liste over syv bønneringer som han hadde etablert.

Etter at han var ferdig med univrsitetet, ble hans utdannelse utvidet med at han reiste til fremmede land.
Overalt hvor han dro, ble han styrt av sin lidenskap for Jesus. I Dusseldorf Galleri av malerier ble han dypt beveget av et maleri av korsfestelsen der disse ordene var skrevet inn: "Hoc feci pro te; Quid facis pro me?" (Dette har jeg gjort for deg. Hva har du gjort for meg?)

I Herrnhut besøkte Zinzendorf alle de voksne medlemmene i det dypt splittede samfunnet. Han tegnet opp en pakt som kalte dem "til å søke, og legge vekt på, de punktene de var enige om", heller enn å legge vekt på uenighet. 12. mai 1727 signerte alle en avtale om å overgi sitt liv, slik han hadde overgitt sitt, til tjeneste for Herren Jesus Kristus.

Den moravianske vekkelsen i 1727 var således skapt og den fortsatte ved ekstraordinær bønn. En nådens ånd, enhet og utfyllelse vokste blant dem.
Den 16. juli utøst greven sin sjel i bønn i en flod av tårer. Denne bønnen førte til en ekstraordinær effekt. Hele menigheten begynte å be som aldri før.
22. juli ble mange i menigheten enige om at de skulle møtes oftere for å utøse sitt hjerte i bønn og salmesang.
5. august var greven i bønn hele natten, sammen med tolv eller fjorten andre, etter et stort bønnemøte ved midnatt, der store følelser åpenbarte seg.
Søndag 10. august ble pastor Rothe overvelmet av Herrens kraft, da han leder en ettermiddagsgudstjeneste i Herrnhut. Han sank ned i støvet innfor Gud. Så gjorde også hele forsamlingen. De fortsatte til midnatt i bønn og sang, gråt og bønn.
Onsdag 13. august ble den Hellige Ånd utgydt over dem alle. Deres bønner ble besvart langt utover noens forventning. Mange av dem bestemte seg for å sette til side visse tider til fortsatt ærlig bønn.

26. august inngikk 24 menn og 24 kvinner en pakt sammen om å fortsette å be i intervaller på en time hver, dag og natt, hver time delt ut ved loddtrekning til ulike folk.
27. august begynte denne nye reguleringen. Andre ble med forbederene og antallet involverte økte til 77. Alle gav nøye akt på den timen som var valgt ut for dem. Forbederne hadde ukentlige møter der bønnebehov ble gitt dem.

Barna, som også var mektig berørt av Gud, startet en tilsvarende plan blant dem selv. De som hørte deres barnslige bønner ble dypt beveget. Barnas bønner og hjelp hadde en mektig innvirkning på hele forsamlingen.

Det forunderlige bønnemøtet som startet i 1727 fortsatte i 100 år. Det var unikt. Kjent som den Tidvise Forbønnen, involverte den kjeder av menn og kvinner i bønn til Gud, uten opphør.

Bønnen ledet også til handling, spesielt evangelisering. Mer enn 100 misjonærer forlot sin bygdsamfunn i de neste 25 årene, alle konstant støttet i bønn.

Åndens vitnesbyrd

Et resultat av deres åndsdåp, var en lykkelig visshet om deres syndsforlatelse og frelse. Det gjorde et sterkt inntrykk på mennesker i mange land, inkludert brødrene Wesley.
I 1736 seilte John og Charles Wesley til Amerika som anglikanske misjonærer. En flokk moravianske immigranter var også i fartøyet. Under en forferdelig storm, ble de alle konfrontert med faren for skibrudd.

John Wesley skrev i sin journal: Ved syvtiden gikk jeg til tyskerne. Jeg hadde i lang tid observbert den alvorsfulle holdningen deres. Av deres ydmykhet hadde de gitt et kontinuerlig bevis, ved å gi de andre passasjerene en generøse hjelp som ikke noen engelskmann ville nedlate seg til.

De hverken forlangte eller ønsket noen betaling. De bare sa: "Det er godt for mitt stolte hjerte", og at deres kjærlige Frelser har gjort mer for dem. Og hver dag gav dem en mulighet til å vise en mykhet, som ingen skade kunne bevege. Dersom de ble puffet, slått eller revet ned, reiste de seg igjen og gikk bort, men ingen beklagelse ble kom ut av deres munn. Her var en mulighet for å prøve om de var frigjort fra fryktens ånd, såvel som fra stolthet, sinne og hevntanker.

Midt i salmen som deres gudstjeneste startet med, skylte sjøen over dem og rev hovedseilet i stykker, dekket skipet og rant inn mellom dekkene, som om det store dyp allerede hadde svelget oss.

Et forferdelig skrik steg opp blant engelskmennen. Tyskerne sang rolig videre. Jeg spurte en av dem etterpå: Var dere ikke redde? Han svarte: Takk til Gud, - nei. Jeg spurte: Men var ikke deres kvinner og barn redde? Han svarte mildt: Nei, våre kvinner og barn er ikke redd for å dø.

I Georgia søkte John Wesley åndelige råd hos den moravianske biskopen, A.G. Spangenberg.
Hjemme i England i 1738 ble Wesley-brødrene nære bekjente med morovianerne, spesielt Peter Boehler som senere ble en ledende moraviansk biskop.

4. mars 1738 skrev Wesley i sin dagbok: Jeg fant min bror i Oxford, der han kom seg fra sin (pleurisy), og med ham, Peter Boehler, mannen som (i den mektige Guds hender) søndag 5. mars klart overbeviste meg om min vantro, og av ønsket om den tro hvormed alene vi blir frelst. I ett nu slo det inn i mitt sinn: Kutt ut forkynnertjenesten. Hvordan kan du forkynne til andre som ikke selv har noen tro?
Jeg spurte Boehler om han trodde jeg skulle slutte eller ikke.
Han svarte: Ingenlunde.
Jeg svarte: Men hva kan jeg forkynne?
Han sa: Forkynn tro til du har tro!
Mandag den 6. begynte jeg, 
i henhold til Boehlers råd, å forkynne denne nye læren, selv om min sjel ikke var helt med.
Den første personen som jeg tilbød "frelse av tro alene" var en dødsdømt fange.
Etterhvert som den nye troen sank inn, kom John Wesley til frelsesvisshet. I sitt vitnesbyrd skriver han: Onsdag, 3. mai 1738. Min bror hadde en lang og spesiell samtale med Peter Boehler. Og det har nå behaget Gud å åpne hans øyne, så også han kan se klart hva som karakteriserer den rette levende troen, hvorved "av nåde alene" vi blir frelst. 



© Copyright 2009 - Sartora

Toppen av siden

Annonser
Din annonser her?
Kontakt oss

Vekkingsrørslene
Den norske pinsebevegelsen
Herrnhutene og morovianerne
Den læstadianske vekkelse