<


 
 

Visjon | Om oss | Kontakt oss | Spørsmål | Forum | Linker     

     

 
Historia : Kyrkjesoga : Vekkingsrørslene Sist oppdatert: 17/02 2017 - 02:37:42


Den læstadianske vekkelse
27/01 2008 - 10:52:14   av Av Fridtjof Apelthun, Fjell

Tips en venn
 Utskrift

Læstadianerne har navn etter den svenske prosten Lars Levi Læstadius som virket i Nord-Sverige i første halvdel av det 19. århundre.

Læstadius var en kunnskapsrik teolog og hadde stor innsikt i nådens orden, og han la stor vekt på å føre en rett bibelsk lære. Ut fra Læstadius´ klare forkynnelse av Guds Ord oppstod en vekkelse som bredte seg ut over hele Nordkalotten.

Denne læstadianske vekkelsen som også er blitt kalt «Nordens største vekkelse», er fremdeles en aktiv bevegelse.

Det er mange som er ukjent med hva den læstadianske lære går ut på. Foruten Læstadius` sine prekensamlinger fins det lite skriftlig materiale på norsk.

 

HISTORIKK

Den læstadianske vekkelsen er opprinnelig svensk. Den startet med prosten Lars Levi Læstadius som hadde sitt virke i Karesuando.

Lars Levi ble født i Jäkkvik i Sverige den 10. Januar 1800 og døde 21. februar 1861. Hans far var av presteslekt, og moren var en from kvinne med samisk blod i årene.

Lars Levi studerte botanikk og teologi i Uppsala og i 1825 ble han ordinert og tilsatt som prest i Nord-Sverige.

Han hadde stor kunnskap om sin tids teologi og annen vitenskap. Han vant internasjonalt ry som en lovende botaniker og var en av de fremste kjennere av Nordens fjellflora. Han var medlem av Det kongelige svenske vitenskapsakademi og ridder av den franske Æres Legion. Hans viktigste litterære verk i tillegg til hans prekener er Pastoralavhandlingen "Crapula mundi" (1843), tidsskriftet "Ens ropandes röst i öknen" (1852-54) og det filosofiske verket "Dårhushjonet".

Vekkelsen som bærer hans navn er nå utbredd til Sverige, Finland, Norge, Danmark, USA og Canada. Totalt regnes det med at ca. 320 000 personer hører med i bevegelsen.

Dessverre har den læstadianske bevegelsen i tidens løp delt seg i flere fraksjoner. De er delt inn i to hovedkategorier som går under begrepene østlæstadianere og vestlæstadianere. Blant østlæstadianerne, som har sin hovedtyngde i Finland, fins det to store grupper som kalles henholdsvis Gammel-læstadianerne og Fredsforbundet (sistnevnte også kalt "De småførstefødte"). Gammel-læstadianerne er den største gruppen, som samler mellom 70-100 000 mennesker på sine årlige sommerstevner i Finland.

Denne informasjonen handler om den vestlæstadianske retningen som går under navnet "De førstefødte", og som representerer den største læstadianske gruppering i Norge.

Fortsatt finnes "De førstefødte" i Sverige, de fleste i nord, men det har i de senere år blitt en del "knoppskyting" med flere forsamlinger sør i landet.

I Norge er læstadianismen utbredt vesentlig i de nordlige fylker, men det er også læstadianske forsamlinger i Malm i Nord-Trøndelag, Trondheim, Oslo, Bergen og Porsgrunn.

Størst utbredelse har også "De førstefødte" i Finland, der det finnes forsamlinger over hele landet. Etter at grensen mot øst er åpnet er det fra Finland satt i gang misjonering i Russland, med jevnlig utsending av predikanter til områdene ved St. Petersburg. Til Moskva har det også vært utsendinger, og det har vært gjort jevnlige misjonsreiser helt til Sibir.

Ved emigrasjon har den læstadianske vekkelse også nådd USA og Canada, hvor det spesielt i USAs nordlige stater finnes ganske store forsamlinger. Der er læstadianerne organisert i egne kirkesamfunn. "De førstefødte" går under navnet The Old Apostolic Lutheran Church.

En og annen læstadianer finnes det i flere land i Europa. Det har i de senere år vært holdt samlinger i Brussel og Düsseldorf. En liten forsamling finnes også i Danmark.

Hver eneste jul sender de ulike forsamlingene av denne retningen utsendinger til julesamlinger i Gällivare, som ligger i svensk lappland. I disse julesamlinger kan de utsendte tillitsmennene ta opp både læremessige og praktiske spørsmål til drøfting.

 

SAMEPIKEN MARIA

Lars Levi Læstadius ble viet til prest i 1826, men hans "åndelige fødsel" skjedde først nyttårsdag 1844. Det var en ung samejente som het Maria som hjalp Læstadius til en levende tro. Ved det vitnesbyrd hun gav fra sine egne erfaringer som kristen ble Guds rettferdighet åpenbart av tro til tro (Rom. 1:16-17).

Det viser at forlikelsens tjeneste er å peke på Jesus Kristus, som det står skrevet i Joh. 14:6: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg". Og i Apg. 4:12: "... det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved".

Det er altså en enkel samepike som underviser den kloke teologen om evangeliets kjerne. Læstadius vitner etterpå at han hadde lært mer om nådens orden etter samtalen med samepiken Maria, enn det han hadde lært i løpet av hele prestestudiet.

Om Maria står det skrevet i boken "L. L. Læstadius och Lappflickan Maria" av Gunnar Wikmark, side 37.: "Maria var en fattig lapp-jente som kom i en dyp åndelig vekkelse. Det fikk henne til å lete lange veier etter frelse for sin sjel. Gjennom mange og store vanskeligheter, enda med fare for sitt liv, nådde hun frem til "de vakte" i Nora menighet, der presten Brandell løste henne, så hun gjennom han kom til en levende tro."

Bondesønnen Per Brandell vokste opp blant "lesere". Den unge Brandell var ualminnelig begavet og fikk anledning til å studere teologi og bli prest. Han ble en stor vekkelses-predikant.

 

10 år før Maria kom til vekkelsespresten Brandell, i mai 1823, ble det skrevet en rapport fra Det Evangeliske Selskapet, Stockholm, til Herrnhut i Tyskland om vekkelsesarbeidet på plassen Nora og mange steder i nærheten: "Sjelden går i disse sokner en dag forbi uten at en eller flere vakte kommer og spør: Hva skal vi gjøre for å bli salig?"

 

Den læstadianske vekkelse har altså sine åndelige røtter hos Brødre-menigheten i Herrnhut, også kalt "herrnhutterne" etter kolonien de bodde i (Herrnhut betyr "under Herrens varetekt"). Historien om hvilken vei vekkelsesilden kom til Nord-Sverige og til prosten Læstadius har ikke vært like kjent for alle, da leservekkelsen var en lekmannsbevegelse og dermed lite påaktet i den offisielle kirkehistorien i Sverige. I sitt filosofiske verk, Dårhushjonet, går prosten Læstadius til dels hardt ut mot sine egne prestekolleger som ville forby leservekkelsen.

At læstadianerne har sine røtter i den herrnhutiske leservekkelsen, fikk artikkelforfatteren bekreftet av den svenske læstadianerpredikant og redaktør av tidsskriftet "Fadersrøsten", Sam Wettainen, som fortalte at de gamle i Lappmarken hadde hatt denne forståelsen. Selv hadde han lært dette av sin far, Franz Larson-Wettainen fra Parakka (1873-1935), som var eldstebroder i Lappmarken, og som tidlig i sin ungdom reise med predikanter som Johan Ratamaa, Peder Olsen Fjeldal, Samuel Wettasjärvi og Jonas Purnu.

HERRNHUTTERNE

Kolonien Herrnhut lå i Saxen i Sør-Tyskland. Den var opprettet på eiendommen til den unge tyske adelsmannen grev Zinsendorff. Grev Zinsendorff var en dypt troende mann, og han hadde allerede som fireåring signert en pakt med Herren: "Kjære Frelser - Du skal være min, og jeg skal være din". Hans livsmotto var: "Jeg har en lidenskap - det er Jesus, - Jesus alene" (Historien viser også andre Hellig-Ånds-begavede barn som har startet sin forkynnergjerning i 5-årsalderen).

Kolonien var opprettet for forfulgte kristne som besto seg av morovianere, lutheranere, reformerte og baptister. De ulike gruppene var dypt delte og kritiske til hverandre. Opphetede kontroverser holdt på å ødelegge kolonien.

De diskuterte predestinasjon (forutbestemmelse), hellighet og dåpen. Grev Zinsendorff flyttet selv til kolonien, og lærd som han da var drev han en slags bibelskole sammen med dem.

Ingen kunne eksakt si hva som skjedde, men onsdag den 13. august 1727 på en spesiell nattverds-gudstjeneste, mottok alle den Hellige Ånd, som på pinsedagen. De visste ikke om de var på jorden eller i himmelen.

Dette skjedde mens de var samlet i Beteldorff Kirke. Alle var misfornøyd med seg selv. De hadde sluttet å dømme hverandre for hver av dem var blitt klar over sin egen utilstrekkelighet i Guds øyne og alle følte at de ble betraktet i nærhet av Frelseren.

Fra den dagen overtok den Hellige Ånd styringen av menigheten. Alle ble opptatt av å gå ut med det glade budskap: Syndenes forlatelse i Jesu navn.

Den dagen ble de ulike kristne gruppene i kolonien ett, slik Jesus ber om i sin yppersteprestlige bønn i Joh. 17:20ff. ”Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord skal komme til tro på Meg, at de alle kan være ett, som Du Far er i meg, og Jeg i Deg, at også de kan være ett i Oss, for at verden kan tro at Du har sendt Meg. Osv…”

Predikanter ble etter hvert sendt ut som misjonærer i alle retninger. Menigheten besto seg av unge mennesker med et snitt på ca. 30 år. Bønnegrupper og bønneringer ble organisert slik at der var alltid noen i bønn for det utsendte predikanter, kontinuerlig, hele døgnet, - i mer enn 100 år. Barna dannet også sine egne bønnegrupper.

En slave fra Sankt Thomas i Karibien tok i mot troen og det ble dermed besluttet å sende to predikanter til øya, og derfra spredte vekkelsen seg til mange av statene i ”den nye verden”. Vekkelsen som også gikk under navnet morovianere, var karismatisk med tungetale, under og tegn.

Læren var som oftest klar, med stadfestelse fra Skriften. Også i dag har jeg hørt morovianere stadfeste sin lære med versene fra Joh. 20:21-23.

Fra England reiste Wesley til Tyskland for å hente kraft i det han hadde opplevd herrnhutternes urokkelige tillit og tro til vår Gud da skipet holdt på å gå under på en av hans ferder over Atlanteren.

Misjonærene som var sendt til hele Skandinavia, opplevde vekkelse som var kjent under navnet leservekkelsen, som var en lekmannsvekkelse.

 

STOR VEKKELSE I NORD

Dette ble til en ny kraftig vekkelse på Nordkalotten da prosten Læstadius ble møtt av den. I tidsskriftet "Ens Ropande Röst i öknen" skriver Læstadius om Guds inngripen i begynnelsen av vekkelsen, - der forunderlige ting kom til syne mellom de vakte.

To ganger hadde noen forsamlingsmedlemmer sett svarte fugler på hans ugudelige klokkers skuldre. Fugler som med sine lange nebb og plukket ham i ørene. Lars Levi Læstadius forklarer at slik plukket "den onde" den åndelige sæd som ble sådd.

Læstadius skriver: ”Noen ganger viste det seg lysende strimler som svevde over dem som var i sterk rørelse eller glede. Blink og lynild har jeg selv sett flere ganger uten at jeg med sikkerhet kunne avgjøre om det har vært inni eller utenom meg. Julaften 1847 på vei til kirken var kirkeveien full av folk, jeg kjente da ilden i mitt hjerte og tenkte: "Skal jeg usle menneske lede disse blinde stakkarer til evigheten?” Noen sekunder deretter så jeg en stor lys lue strømme ut fra kirketaket i Karesuando, ilden gikk i sydlig retning. Samme aften hadde noen av forsamlingens medlemmer sett små svarte fugler (vålander) flakse rundt lysene i lysekronen. Det så ut som de ville slukke lysene, men fikk det ikke til”.

En annen merkverdighet Læstadius beskriver: ”Barn som aldri har lest i Bibelen kunne sitere og vise til visse steder av Skriften med kapittel og vers under sine syn. Noen har også i sin ekstasiske tilstand talt fremmede tungemål - som ingen forstår. Kanskje var det urspråk som utspant seg i menneskehjertet?”

Tungetale, under og tegn finnes fremdeles i den læstadianske vekkelse, men ettersom vekkelsen er gammel har slike fenomener hatt lag til å forsvinne i en hver vekkelse, og ilden må tennes på ny.

Jødene har sin ættetavle etter kjødet, og mange tvilsomme personer var innflettet i den - men likevel var de velsignet av Herren. Interessant er det å se tilbake på vår åndelige slekt i de siste århundrer.

Lenken "av tro til tro" går så bakover gjennom Martin Luther til De Bøhmiske Brødre og over Alpene til Frankrike og Italia til waldenserne (senere også kjent som husiter) som var den eneste reformerte kirke som ikke ble utslettet under forfølgelsene fra Romerkirken ("Martyrkirken som overlevde" av P.A.Bredvei). Ifølge Pirrins historiegranskning har kristendommen vært i disse menighetene siden Jakob eller Paulus brakte kristendommen med seg til dalene i Nord-Italia da de var på vei til Spania.

Waldenseren Pietro Gillio overtok denne historiegranskning og utgav den første gang i 1644. Historien er oversatt til engelsk og hollandsk.

 

ABSOLUSJONEN

Vår kirkefader Martin Luther hadde den samme erfaring som Læstadius. Iflg. "Oversikt over Luthers liv", som innledning til hans prekensamling, står det: "Den første lysstråle falt i Luthers hjerte da en gammel munk minnet han om de ordene som lenge hadde vært glemt: - Jeg tror syndenes forlatelse".

Luthers lære om syndsforlatelsen (absolusjonen) ser vi klart i en preken som ble holdt på 19. søndag etter trefoldighet. (Luthers Kirke-postille): "Var det nu intet menneske som kunne forlate synder på jorden, da var der kun lov og gjerninger til". Luther tar utgangspunkt mellom annet i Joh.20:23, der Jesus sier: "Dersom dere forlater syndene til noen, er de dem forlatt, og dersom dere fastholder dem for noen, er de fastholdt."

Vår kirkes lære er på dette punkt fremdeles den samme, og i menigheten av de førstefødte er dette en levende praksis. Det er selve livet.

Et menneske som er falt bort fra barnetroen, kan ta imot troen på nåden i Kristus Jesus ved at evangeliet blir forkynt av en person som selv har en levende tro. 2. Kor 5:18-20 viser at de troende er sendebud i Kristi sted. Gud har lagt ordet om forlik ned i sin menighet og gitt oss forlikelsens tjeneste.

Ved vantro setter mennesket seg utenfor Guds rike. I Joh.10:1 sammenligner Jesus dette riket med en innhegning (fåresti), og han sier at den som ikke går gjennom døren men stiger over annet sted, er en tyv og en røver. Den som vil inn i Guds rike må gå gjennom døren; som er Jesus Kristus. Det er kun ved troen på hans lidelse, død og oppstandelse at vi kan komme i samfunn med Gud.

Om dem som følger Kristi lære og går den vei han har banet sier Hebreerbrevet 12: 22-24 at: "Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene. Til en dommer som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blod, som taler bedre enn Abels blod." (Abels blod ba om hevn, men Jesu blod forkynner forsoning.)

Det handler ikke om å tilhøre den læstadianske, herrnhuttiske eller lutherske vekkelse, men det handler om å være kommet til "menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene". Der styrer Jesus med sin levende lære. I denne menighet må alle være om de har tenkt seg til himmelen. Luther sier at i denne menighet gir Gud en daglig syndenes forlatelse.

Så står det igjen for hver enkelt av oss å se om vi har Guds ords stadfestelse på å tilhøre denne høytidsskare. Guds ord, det vi har i vår bibel, skal alene være vår rettesnor. Legger vi til eller trekker vi fra, fører det oss vill.

Det er her som ellers i Guds skaperorden: Det minste avvik i genene fører til ubotelig skade.

 

LÆREN OM DÅPEN

Som lutheranere er vi innforstått med at å ha en rett lære er like viktig som det er for et skip å ha et nøyaktig kompass å styre etter. Svikter kompasset, kommer vi aldri til målet. "Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen". 2. Joh:9.

Konkordieboken (De Lutherske Bekjennelsesskrifter) er et godt redskap når det gjelder å holde stø kurs. Vårt dåpssyn deler også Dr. phil. Olav Valen Sendstad, som i 1954 foreslo en annen dåpsliturgi enn den kirken har i dag. Hans forslag lyder slik: "Så har Gud elsket deg at han har hengitt sin enbårne Sønn for dine overtredelser og oppreist Han til din rettferdiggjørelse. Derfor har han i den hellige dåp lovet og tilsagt deg at du har syndenes forlatelse, er Guds barn og arving til det evige liv, ved troen på Jesus Kristus. Den Hellige Ånd gi deg alltid denne levende tro, bevare deg i den inntil enden. Fred være med deg. Amen." (Konkordieboken s.312.)

I Konkordieboken s. 319 leser vi: "Waldenserne holdt fast på at enhver må tro for seg selv, og motta sakramentet ved egen tro."

Waldenserne så som sin viktigste oppgave å granske Skriften og forkynne omvendelse og syndenes forlatelse. De hevdet at "nøklemakten" lå hos de sanne troende. (Kirkehistorie. 1 av Holmquist og Nørregaard).

Ef. 2:8: Viser at troen er en gave fra Gud.   Det er ikke en prestasjon fra menneskets side, enten man er liten eller stor. I Rom. 5:18 viser Paulus hvorledes Gud gjenerobret menneskebarnet. Han sier: "Altså likesom en manns overtredelse blir til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også en manns rettferdige gjerning til livets rettferdiggjørelse for alle mennesker".

I Kolosserbrevet 2:15 står det: "Han (Jesus) avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue da han viste seg som seierherre over dem på korset." Jesu forsoning var sterkere enn Adams fall.

Jesus var sann Gud og sant menneske og han startet sin frelsesgjerning like fra konsepsjonen av, da han tok bolig i morsliv og helliget det. Ved dette overmannet han sjelefienden. I Salme 8:3 står det: "Av småbarn og spebarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige."

David sier i 127 Salme, vers 3: "Se, barn er en gave fra Herren". Gud gir ikke gaver som han ikke eier. Vi tror at barna blir i Guds nåde-rike så lenge den onde ikke får lokket dem bort fra den gode samvittighetspakt med Gud. Jesus har sagt at den som tror og blir døpt skal bli frelst, derfor døper vi barna.   For det er så viktig at barnet blir bevart hos Gud når det vokser opp.

Døperen Johannes hadde Den Hellige Ånd fra morsliv av (Luk. 1:15). Som rett jøde ble han omskåret på den 8. dag og fikk tegnet på at han hadde del i Guds pakt med Abraham. Han ble opplært i Guds ord og gjort rede til det verk som han var utvalgt til - å rydde vei for Herren.

Slik må også enhver kristen som tar imot dåpspakten på det at han er Guds barn, bli opplært i den kristne forsakelse og tro og gjort rede til å gå inn i de gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdig for de kristne. Ef. 2:10

Sammen med foreldrene har menigheten ansvar for å lære dem "alt det Jesus har befalt oss". Tragedien er at dette så grovt blir forsømt, og det er like trist enten det er likegyldighet, uvitenhet eller vantro som er årsaken.

Luther sier at den egentlige dåp, eller den åndelige betydning av dåpen er at: "Det gamle menneske i oss skal druknes ved daglig anger og bot og dø med alle synder og onde lyster, og at et nytt menneske skal stå opp og leve for Gud".

Læstadius sin redegjørelse om dåpen finner vi i "Ens Ropandes Röst i öknen" 1852-54, under tittelen: "Den nya handboken". Vi siterer: "Om en for eksempel skulle døpe en fullvoksen hedning og se på dåpen som saliggjørende for han, uten å ta hensyn til hans tro og sinnstilstand, da ville dåpen bli et Opus operatum, d.v.s. en handling hvorved den døpte hedning fortjente salighet. Men da barnet allerede har den saliggjørende tro før dåpen, som Frelseren selv gir oss en tilstrekkelig forsikring om, så bør en også før eller under dåpshandlingen lese opp de bibelvers som handler om barnets tro. "Se til at dere ikke forfører noen av disse små som    t r o r    på meg" (vår utheving)   Mat.18:6, Mark. 9:42.

Og om dette Opus operatum sier Luther følgende i sin Kirke-postille på Tredje søndag etter Helligtrekongersdag, side 473: "På dette spørsmål have sofisterne i høyskolene og pavens parti oppdiktet et sådant svar, at de små barn blir døpt uten egen tro, nemlig på kirkens tro, som fadderne bekjenner ved dåpen, dernest blir i dåpen formedels dåpens kraft og makt syndene tilgivne barnet, og en egen tro innplantet det tillike med nåden, så at det blir et barn som av vannet og Den Hellige Ånd er født på ny. Men når man spør dem om grunnen til et sådant svar, og hvor det står i Skriften, så finner man det grepet ut av skorstensrøken...."

Luther sier videre om samme sak på side 474: "Vokt deg for denne gift og villfarelse, om så enn det var alle fedres og kirkeforsamlingers utrykkelige mening. Thi den kan ikke bestå, den har ingen grunn for seg i Skriften, men idel menneskers påfunn og drømmer. Dertil strider den likefrem og åpenbart imot de førnevnte hovedspråk av Kristus: Hvo som tror og blir døpt.... Kort og godt, det er en avgjort sak, dåpen hjelper ingen, bør heller ikke gives noen, med mindre han selv tror, og ingen skal stedes til dåp uten egen tro, således som også St. Augustin selv sier: Non sacramentum justifikat, sed fides sacramenti: Sakramentet gjør ikke rettferdig, men troen som anammer sakramentet."

 

OMVENDELSE OG TRO

Vi har gjort rede for vårt syn på dåpen og de små barns forhold til Gud. Men hvordan skal et menneske som har tapt troen, igjen kunne komme i forlik med Gud?

Guds ord viser noen eksempler, og vi går først til Jesu disipler. De var opplært i skriftene, og levde som jøder flest. Vi ser at noen av dem søkte til Døperen Johannes som etter syndsbekjennelse og dåp viste dem til "Guds lam, som bærer verdens synd". De fulgte hans råd, og ble Jesu disipler i 3 1/2 år, så hans gjerninger, hørte hans lære, og ble godt skikket til å føre vitnesbyrdet om Guds rike "ut i all verden". Men hva slags tro de enn hadde på sin vandring med Frelseren, så viste det seg i sluttfasen å stå heller dårlig til, alle sviktet sin Mester.

Under korset ble alt mørkt og de var i den dypeste fortvilelse. Trass i Peters herlige bekjennelse, at Jesus var Messias, Guds sønn, så sa Jesus til Peter like før sin lidelse: "Når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre!" Dette skulle vise at Peter ennå ikke var omvendt. Han levde ikke i åpenbar synd, slik som Judas som stjal fra kassen, men vi tror at Peter kjente seg som den største synder, uten håp, da Jesus døde på korset. Bare kjærligheten til Jesus var igjen. Men Peter fikk møte den oppstandne.

Vi leser i Peters 1. brev 1:3: "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde."

I Joh.20:19-23 kan vi lese om hva som skjedde på påskedags-kveld da Jesus åpenbarte seg for sine disipler etter sin oppstandelse: "Da det var blitt kveld samme dag, den første dag i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for jødene. Da kom Jesus og stod midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren. Han sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt."

Her stiftet Jesus ny-testamentets menighet, og la grunnlaget for den praksis som har fulgt de troende gjennom snart 2000 år, nemlig å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse i Jesu navn.

Nå begynte et nytt liv for disiplene, i troen på den oppstandne Frelser. Det ble slik som Jesus kort tid før hadde sagt: "at deres sorg ble vendt til glede".

Thomas var ikke sammen med de andre da Jesus kom til dem første gang, og han ville ikke tro deres vitnesbyrd. Men da han selv møtte Jesus måtte vantroen vike. Jesus sa: "Fordi du har sett meg, tror du. Salig er de som ikke ser og likevel tror." Dette er en stor trøst for oss som ikke får se Jesus med våre legemlige øyne. For Jesus sier at vi er salig når vi tror vitnesbyrdet om hans forsoningsgjerning, og det den brakte oss, - syndenes forlatelse.

Disiplene fikk en brå og sterk omvendelse og flokken økte raskt, så mer enn 500 brødre fikk se Jesus på en gang. 1. Kor.15:6. Før sin himmelfart (den 40. dag) ga han dem misjonsbefalingen, men sa at de skulle vente i byen til de ble ikledd med kraft fra det høye. Luk.24:49. Joel 3:1ff.

På pinsedagen ble disiplene fylt med Den Hellige Ånd (Apg.2:4) slik Jesus hadde lovet dem før de skiltes på himmelfartsdagen. Apg. 1:5.

Da folket kom for å se hva som var hendt, talte Peter med stor frimodighet og la synden på deres samvittighet, slik at de ropte: "Hva skal vi gjøre, brødre?" Svaret ble: "Omvend dere og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave". Apg.2:38.

Det ble lagt 3000 sjeler til menigheten den dagen. Apostlene og de andre disiplene som var til stede fikk nok en travel dag med å løse alle dem som fikk se at de var syndere. Ved å forkynne syndenes forlatelse i Jesu navn og etter hans befaling, tok disiplene i bruk "Himmelrikets nøkler" som Jesus før hadde talt om. Matt.16:19.

Undervisning og dåp fulgte nok etter.

 

AV TRO TIL TRO

Bibelen viser også andre eksempler på hvordan mennesker kommer til tro. Vi leser om Paulus (Saul fra Tarsus) sin omvendelse i Apg. 9. Han var på vei til Damaskus med fullmakt til å føre de disipler han fant, i lenker til Jerusalem. I stedet ble han selv fanget av Jesus. Han falt til jorden og hørte en røst som sa: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?" "Hvem er du Herre?" spurte Saul. "Jeg er Jesus, han som du forfølger" - og i vers 6: "Men reis deg og gå inn til byen, så skal det bli sagt deg hva du har å gjøre."

Dette viser for det første at Jesus identifiserer seg helt med sin menighet på jorden. For det var jo de troende som ble forfulgt. For det andre forteller beretningen at Jesus ikke ordnet opp med Paulus der på veien, men i trå med sitt ord: "Den som hører dere, hører meg" (Luk.10:16) knyttet han Paulus til menigheten. Disippelen Ananias får ved Ånden det viktige oppdrag å legge sine hender på han, slik at han kunne få sitt syn tilbake og bli fylt med Den Hellige Ånd.

Ut fra den erfaring som Paulus selv hadde høstet, og etter Jesu Kristi egen lære, underviste Paulus på samme måte når det gjaldt å lede mennesker til tro. Han henviste alltid til de sendebud som kom i Kristi sted. Om dem var det også skrevet i det gamle testamentet. Når man leser Apostlenes gjerninger vil man finne en rekke eksempler som viser dette.

Hedningen Kornelius fikk beskjed av en engel om å sende bud på Peter for å høre et budskap gjennom han. Og der i Kornelius sitt hus skjedde det samme som på pinsedag, at mennesker kom til troen ved Peters forløsende ord om Jesu forsoning.

Vi kunne tatt med flere eksempler fra det skrevne ord, slik som hoffmannen fra Etiopia, som fikk hjelp av Filip, og kong David som i sitt fall ble hjulpet av profeten Nathan.

I Bibelen har vi ikke funnet noen eksempler på at mennesker har kommet til tro ved egen hjelp, men alltid har de blitt hjulpet av gjenfødte kristne like fra Jesu Kristi oppstandelse. Derfor tror vi at dette er "den vei som fører til livet". Men det er som Jesus sier i Bergprekenen Matt.7:14: " - få er de som finner den".

Vi vil ta vare på Kristi lære og bruke himmelrikets nøkler etter Jesu befaling (Matt. 16:19). Det er å forkynne Guds Ord, som både løser og binder.

Vi er bundet til Guds Ord. Vi kan ikke legge til eller trekke fra. Men hva Gud den Allmektige vil gjøre, kan ikke et menneske sette grenser for (Åp 3:7).

 

NATTVERD

Når vi ved tro får høre og motta våre synders forlatelse, da spiser og drikker vi Jesu legeme og blod. Her er den åndelige betydning av nattverdsmåltidet. Dette er med å øke fellesskapet mellom de troende og gir ny kraft og næring til vårt liv som kristne. Åp. 3:20.

Skulle syndsforlatelsens ord og tjeneste ikke lenger være virksom blant de kristne, da glir vi lett over til å være en "død" kirke. Og vi vil sitte igjen med bare en ytre ramme.

Læstadianerne praktiserer vanligvis ikke fri nattverd, men den enkelte går til alters i den menighet som han/hun tilhører.

 

TROENS FRUKTER

Jesus sier i Matt. 13:23: "Den som hører ordet og forstår det, han bærer frukt."

Kjærlighetsmåltidet

Under vekkelsen i Karesuando blev det blåst nytt liv i kjærlighetsmåltidene som fulgte ur-kirken. De velsituerte kristne brakte med seg mat til samlingsstedene og delte denne med alle de andre som kom for å høre Guds ord. Matfellesskapet gav alle muligheten til å forlenge samlingstiden, så de dermed kunne få bedre kontakt med alle søkende. Denne positive skikken har fulgt med vekkelsen hele tiden.

Rørelse

Når et levende Guds ord blir forkynt kan det gi forskjellige utslag blant de som hører på. Hos læstadianerne (de førstefødte) har vi noe som kalles "rørelse". Dette er det mange som reagerer negativt på inntil det går opp for dem hva som egentlig skjer. Når mennesker blir rørt av Guds ord, slik at det ser seg som en synder, er det godt å gå til den som taler eller en annen person og be om trøst. Når synder blir tilgitt virker det glede. Det blir ofte både gråt og glede - ja jubel, med takk til Gud for nåden i Kristus Jesus. Slik "rørelse" har i tidens løp blitt betraktet som uro, spesielt når det har forekommet i forbindelse med altergang, men vi holder det for å være en velsignet Åndens frukt.

Syndsbekjennelsen

De kristne fører alltid en kamp mot sine dårlige tilbøyeligheter og mot fristelser i sine omgivelser. Samtidig føler de en anklage for at de ikke strekker til som kristne og medmenneske. Djevelen, verden og vårt eget kjøtt plager oss med dette.

Ved å dele sine tanker med andre kristne blir man styrket i troen, høster nyttige erfaringer og får hjelp til å bære troen i en god samvittighet. I Jak.5:16 står det slik: "Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet".

Oppgjør

Nyomvendte som har levd et verdslig liv kan ha forurettet andre eller deltatt med dem i synd. Det kan være tyveri, løgn, bedrageri eller hor. Den Hellige Ånd vil da minne om at dette bør ordnes opp.

Erfarne kristne (predikanter) vil da gi råd og rettlede i tråd med Guds ord, slik at den nyomvendte kan bli fri. Uten kraft fra Gud kan ingen makte en slik oppgave, og det kan ha stor betydning ikke bare for den kristne, men også for den han tar kontakt med.  

Å ordne opp i slike saker er en frukt av troen og må ikke legges til grunn for troen. Til det duger bare Jesu fullbrakte verk.

Det nye livet

På Pinsedag oppfordret Peter alle de vakte til å "fatte et annet sinn". Det betyr at de skulle tenke annerledes om sin livsførsel. Det måtte skje en forandring i måten å tenke på og i måten å leve på. Det blir altså ett nytt liv for alle sanne kristne.

Det "nye menneske" i oss får makt over kroppen vår så vi ikke tjener synden. Og dersom tankene våre blir ledet av Den Hellige Ånd, så lar vi ikke våre dårlige tilbøyeligheter (det gamle menneske) få overtak.

I 2. Kor.10:5 leser vi at vi skal rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og ta enhver tanke til fange i lydighet mot Kristus. Dette viser oss at vi må lære i vårt daglige liv å styre våre tanker og våre handlinger ut fra hva Guds ord lærer. Men skal vi lykkes i det, må vi være flittig til å lese Guds ord. Så vi kjenner hans gode og fullkomne vilje. Massemedia som virker i motsatt retning får oss til å tenke ukristelig. Derfor advarer vi i mot all dårlig litteratur og den nedbrytende ("kulørte") presse som er med å forgifte og forføre den oppvoksende slekt. Mye av det som kommer ut av radio og fjernsyn er også skadelig for vårt sjeleliv. Om det ikke er direkte ukristelig så kan det være medvirkende årsak til at sjelelivet blir uttørret.

Underholdning og sport

Kristne bør ikke ukritisk delta i såkalt "verdslig" underholdningsliv. Vi kan kjenne at Guds Ånd ikke trives på slike steder. I Jakobs brev 4:4 leser vi: "Vennskap med verden er fiendskap mot Gud."

Alt som vil komme i veien for vårt kristne engasjement blir urett. Når sports- og idrettsaktiviteter legges til søn- og helligdager, bør kristne holde seg borte. Det 3. bud tilsier det.

Tid og penger

Filipperbrevet 4:8 viser at: Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, all god gjerning, alt som fortjener ros, legg vinn på det.

Som kristne vil vi gjerne hjelpe frem det vi vet er til det beste for hele Guds skaperverk. Oppgavene er imidlertid enorme, derfor må hver enkelt foreta en prioritering.

Når det gjelder pengemidler, som de fleste er velsignet med i dag, så er vår første oppgave å støtte arbeid som bevarer og utbrer Guds ord mellom oss. Mange mennesker har i tidens løp bygget Guds kirke på jord - og noen har ofret livet. I takknemlighet bør vi ofre både tid og penger til Gud.

Arbeidslivet

De troende tilskyndes til å utføre sine jordiske plikter slik som Guds ord lærer. Ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker. Også kristne må stå i de forskjellige tjenester som samfunnet tilbyr til enhver tid. Men de skal bekjenne sin tro og være lys i verden og bære Jesu Kristi vitnesbyrd til sine medmennesker.

Musikk

Vår nasjonale og åndelige salmeskatt er tuftet på det edle, rette og rene. Vi vil gjerne at ordene skal gå til våre hjerter, derfor gir vi bred plass til salmesang på våre møter. Øredøvende musikk kan nok skape stemning, men ordene og innholdet i sangen vil ofte drukne. Vi har derfor vært måteholdne når det gjelder bruk av instrumenter.

Alkohol

Om Bibelen ikke viser at alkoholbruk er synd, så er alle slags rusmidler en svøpe for samfunnet og fører ved misbruk mennesker bort fra Gud.

I Ef. 5:18 står det: "drikk dere ikke drukne av vin for det fører til utskeielser". Om døperen Johannes står det i Lukas 1:15: " - Vin og sterk drikk skal han ikke drikke" Dette viser at de som skal være vitner for Jesus bør holde seg edru.

I den læstadianske bevegelse har det helt fra begynnelsen vært praktisert og anbefalt totalavhold.

Sømmelighet

Det kan tales imot pynt, stas og forfengelighet i våre samlinger. Dårlige tilbøyeligheter viser seg mange ganger i det ytre. Ikke alt som det advares mot er synd. En god mor roper ofte til sine barn når hun ser at de er i fare, og kan komme til å skade seg. Slik er det også med Guds menighet, den har alltid omsorg for sine barn. Gjennom det talte ord kan den enkelte få råd om hvordan han best kan leve som kristen blant sine medmennesker.

Vi oppfordres til varsomhet, så vi ikke kler oss usømmelig. "Motekongene" i verden spiller på folks forfengelighet og erotiske anlegg. Nesten alle lar seg forføre, dermed er det et enormt press også på de kristne, og det kan være vanskelig for mange å forstå hvor grensen går.

Vi lever ikke under samme himmelstrøk som de første kristne. Bibelen viser derfor ikke i detaljer hvordan vi skal kle oss, bare at det til enhver tid skal være enkelt og sømmelig. "Kvinner skal pynte seg i ærbarhet og med måtehold." 1 Tim. 2:9 (Ikke seksuelt utfordrende).

Den tekniske utvikling har forandret livet for de fleste. Vi kan innrette vårt liv på en mer praktisk og lettvint måte enn før. Dette gjelder også i klesveien, og vi ser ikke noe galt i det. Men Bibelen viser at det skal være grenser mellom de kristne og verden. Vi leser i Rom. 12:2: "Skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje."

Tildekket hode

Opp gjennom tidene har kristne kvinner tildekket sitt hode under andakt. 1. Kor.11: 5-10 anbefaler kvinnene å tildekke hodet under bønn, og vi finner ingen grunn til å endre praksis. Vi ønsker å rette oss etter Guds ordninger.

Hyrde-embete

Slik er det også når det gjelder læreembete. Læstadianerne har holdt seg til den praksis som har vært gjennom tidene, at lærefunksjonen tilhører mannen. Jesu eksempel ved å velge ut 12 menn til apostler, og Paulus sine brev, forteller oss at kirkefedrene har ikke gått vill i denne sak.

Skriften viser også hvordan en ordets tjener skal være. Paulus underviser Timoteus om dette i 1. brev 3:12. Der skriver han: "En menighetstjener skal være en kvinnes mann, oppdra sine barn og styre sitt hus på en god måte." Det er høyst aktuelt å fremholde dette i våre dager, da det er blitt så alminnelig i verden at ektefolk går fra hverandre og finner nye partnere. Slikt burde ikke forekomme blant kristne, enten man er predikant eller tilhører. Skriften viser klart at dette er imot Guds vilje og skaperordning. Mark 10:11-12.

Læstadianerne pleier å nevne synden med dens rette navn. Vi vet at skal vi få en rett nåde-erkjennelse, må vi ha en rett syndserkjennelse.

Oppfostring

For at barna skal få nødvendig tilsyn og oppdragelse, og den trygghet som er så viktig i oppveksten, rår vi til at en av foreldrene er hjemme hos dem mens de er små. Det henstilles til dem som har barn at de tar dem med til samlingene så de kan ha et "hjem" i Guds Kirke på jorden, slik vi før bad i kirkebønnen.

Det er også viktig at foreldrene lærer barna å be, så de kan ha fortrolig samfunn med sin himmelske Far. (Salme 25:14)

Gjestfrihet

Kristne oppfordres til å utstyre sine hjem slik at de kan ta imot gjester. Dette er viktig så at både unge og eldre kan reise og være med på møteserier som holdes i de forskjellige menigheter.

Ferie og fritid

Vi oppfordrer også de kristne til å bruke fritiden klokt så den fører til åndelig vekst. I en sekularisert tid ser vi det nyttig å ha alternativer til de tilbud som kommer fra den sekulære verden. Det har vist seg å virke positivt på kristne ungdommer å komme sammen og dele sine erfaringer med likesinnede. Det har vært til stor hjelp for mange. Og det er en god måte å bruke ferie og fritid på.

 

TRYGG GRUNN

Denne korte informasjon viser at læstadianere ønsker å bygge sin tro på bibelsk grunn. Det vi lærer skal ha sin stadfestelse i Guds ord. Vi vil vokte oss for det som det advares mot både i det gamle og det nye testamente: Å legge noe til eller trekke noe fra det Guds ord som vi har i Bibelen. 5. Mos.4:2, Ordsp. 30:6, Åpenb. 22:18-19.

En annen sak er at de som har gått foran oss har høstet erfaringer, og ut fra dem gitt gode og nyttige råd, som det kan være klokt å følge. Ordsp. 22:28 sier: "Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt".

Guds skaperverk er kalt "den andre bibel" der vi ut fra naturen lærer Gud å kjenne. Den viser oss at Den Allmektige ikke lar tilfeldigheten råde, men alt er styrt etter faste naturlover, slik er det også i det åndelige rike.

Vi kunne ha gitt en grundigere informasjon, med flere henvisninger til Bibelen, men tanken har vært å gi en enkel innføring i vår tro og lære.

Guds fred være med deg!

 

Av Fridtjof Apelthun, Fjell

 



Kildemateriale

1.    Den Hellige Skrift (1988-oversettelsen)

2.    "L.L.Læstadius og Lappflickan Maria" av Gunnar Wikmark.

3.    "Martyrkirken som overlevde" av P.A. Bredvei

4.    Luthers Kirkepostille

5.   Konkordieboken (De lutherske bekjennelseskrifter),

       redigert av dr.phil. Olav Valen Sendstad

6.   ”Kirkehistorie 1” av Holmquist og Nørregaard

7.   ”Ropande røster” av Karl Linge

8.   ”Ens ropandes röst i öknen” av Lars Levi Læstadius

9.   ”Guds Rikes Vekst” av R. Aasland / E. Molland

10.  History of The Morovian Church



© Copyright 2008 - Sartora

Toppen av siden

Annonser
Din annonser her?
Kontakt oss

Vekkingsrørslene
Den norske pinsebevegelsen
Herrnhutene og morovianerne
Den læstadianske vekkelse