<


 
 

Visjon | Om oss | Kontakt oss | Spørsmål | Forum | Linker     

     

 
Historia : Kyrkjesoga : Vekkingsrørslene Sist oppdatert: 25/01 2011 - 05:35:40


Den norske pinsebevegelsen
31/05 2010 - 06:03:55   av Milad

Tips en venn
 Utskrift

Den sagnomsuste vekkelsen i Wales i 1904-05 var forløperen til pinsevekkelsens frembrudd i Azusa Street i Los Angeles i 1906, som metodistpastoren T.B. Barratt ble en del av og hadde med seg hjem til Norge.

Wales-vekkelsen hadde ekstatiske og overnaturlige former. En gruppe som kom sammen hver kveld i tre uker til felles bønn, opplevde plutselig at alle de til stede begynte å prise Gud høylytt, gråt åpenlyst og siden vitnet om en henrykkelse i Ånden.

Alt dette resulterte i 100 000 omvendelser. Folk ble radikalt forandret. Stjålne ting ble levert tilbake, vertshus stengt grunnet mangel på alkoholtørste kunder, hestene skjønte ikke lenger kommandoordene for kjørerne hadde sluttet å banne.

Azusa Street

Denne vekkelsen ble kjent over store deler av verden og mange dro til Wales for å la seg inspirere. Blant dem var baptistpresten Joseph Smale fra Los Angeles som ble åndsdøpt i Wales, og dro tilbake til Amerika med overbevisning om at en ny pinsetid sto for tur. Der møtte han negerpredikanten W.J. Seymour.

De samarbeidet om virksomheten i Los Angeles, og den 9. april 1906, i Azusa Street falt Den hellige ånd på en åtte år gammel negergutt som begynte å tale i nye tunger under et bønnemøte. Dette regnes som den moderne pinsebevegelsens fødselsdag. Derfor er Azusa Street i USA stedet som kanskje fremfor noe sted forbindes med pinsevekkelsens utgangspunkt i det 20. århundre.

Det var et kuet småkårsfolk som mottok denne kraften. Møtene ble avholdt i et gammelt lagerlokale i Azusa Street. Predikantene brukte pappesker som talerstol, og krøp inn bak disse pappkartongene når Ånden falt, så ingen skulle gi dem ære for det som skjedde.

Vekkelsen spredte seg raskt og ble kjent over store områder. Aviser skrev om den på en måte som bidro til spredningen av vekkelsen.

Det var særlig baptister og metodister som ble berørt av vekkelsen, selv om ingen av disse kirkesamfunnene vedkjente seg den offisielt. Det ble derfor etter hvert dannet egne fri evangeliske menigheter av de som ble berørt av denne Åndens ild. De fikk sitt eget organ, The Apostolic Faith, som ble finansiert utelukkende ved gaver og innsamlede midler.

T.B. Barratt

Det var dette bladet den engelskfødte norske metodistpastoren Thomas Ball Barratt kom over i USA, mens han var på en reise for å samle inn penger blant norskamerikanere i 1906. Pengeinnsamlingen til et bygg, Håkonsborgen, for «Kristiania Bymission» gikk tregt.

Selv hadde han i 20 år lengtet etter en hjertets renselse og åndsdåpen. Så leste han i The Apostolic Faith nettopp om dette. Fra New York kontaktet han de åndsdøpte i Los Angeles og fikk som svar at full overgivelse til Gud var nødvendig.

Han ofret alt, også sine ambisjoner og planer for Håkonsborgen. Etter lang tids bønnekamp, og innvielse så skjedde det den 7. oktober 1906. Da kom han «gjennom» og ble åndsdøpt. Natten mellom 14. og 15. november fikk han tungetalen.

Barratt reiste snart tilbake til Norge og frasa seg ledelsen av Kristiania Bymission. I stedet begynte han å holde møter.

Barratt inntok podiet i Turnhallen i Kristiania lillejulaften 1906 og skulle fortelle om sin åndsdåp. Han begynte bare å gråte og fikk ikke sagt noe. Atmosfæren grep om seg og skapte en intens lengsel i dem som var til stede om å oppleve det samme. Annen juledag opplevde flere å bli døpt i Den hellige Ånd, og innen nyttår 1907 var 10 personer åndsdøpt i Kristiania. Dette regnes som starten på pinsebevegelsen i Norge.

Gjennom Barratts forkynnelse spredte vekkelsen seg videre utover Europa. Han var både i Sverige, Danmark og England hvor han ble et viktig redskap i det som ble det 20. århundres største vekkelse – Pinsevekkelsen. I Sverige og Finland fikk pinsevekkelsen god inngang, noe mindre i Danmark. I England bredte den om seg, men mange som ble grepet forble i sine kirkesamfunn og vekkelsen sluknet da senere ut. Likevel ble det dannet to store sammenslutninger av pinsemenigheter i England: Elim Foursquare Gospel Alliance i 1915, og Assemblies of God stiftet 1924. I USA begynte det en rekke store pinsesamfunn.

Mange nye menigheter i Norge

Som en følge av denne Åndens vekkelse ble det i Norge startet mange nye menigheter. Meningen i starten var ikke å danne nye menigheter. Men de som ble berørt av vekkelsen ble ofte støtt ut av sine respektive forsamlinger, og mange både nyåndsdøpte, og nyfrelste tvang frem opprettelsen av nye menigheter.

Det var menigheter med en sterk lengsel fra folket etter å komme tilbake til urkristendommens kraftkilder, og menighetsmønster, som gjennom århundrer med frafall hadde blitt mer og mer borte fra mange etablerte kirkesamfunn.

Mange etablerte menigheter var negativt innstilt til denne vekkelsen. De vakte ble motarbeidet, gjort til latter og stedvis ble de åndsdøpte anklaget for å være religiøse fanatikere.
Den første pinsemenighet så derfor dagens lys allerede 24. april 1908 i Skien, som utbrytermenighet fra baptistkirken.
I Kristiania ble det ikke dannet egen pinsemenighet før Barratt stiftet Filadelfia i 1916. De hadde imidlertid holdt møter i leide lokaler helt siden 1910. I det samme året begynte Pinsevennenes Ytremisjon (PYM) med pionermisjon i både India og Kina. Et hundre år senere er PYM er det tredje største norske misjonsselskap og har engasjement i Afrika, Asia, Latin-Amerika og Europa.

Etter første verdenskrig spredte «pinseilden» seg til samtlige landsdeler i Norge. Parallelt med at det sekulære samfunnet hånet, laget nedsettende karikaturtegninger og forfulgte pinsefolket, så bredte pinsevekkelsen seg ut med rekordfart. Mannlige, og særlig mange kvinnelige evangelister reiste land og strand rundt med en radikalt og bibeltro utleggelse av Skriften.

Til tross for latterliggjøring og motstand, vokste pinsebevegelsen raskt i årene fram mot Annen verdenskrig. Vekkelsene på 1930-tallet påvirket også en rekke andre menigheter og kirkesamfunn.

Medlemskap følger dåp

Som gammel metodist forkynte ikke Barratt i begynnelsen baptistisk dåp. Han lot seg ikke døpe på sin egen tro og bekjennelse før i 1913.

Vanndåpen ble etter hvert i norsk pinsesammenheng nøye knyttet til medlemskap. For å bli tatt opp som medlem i en menighet var det avgjørende å vise til at en var «troende døpt». Barnedøpte, eller «barnebestenkte» som pinsevennene kalte dem, var å anse som udøpte.
Utenforståendes bruk av begrepet «voksendåp» er misvisende, mener pinsevennene, siden de døper også barn og unge som har forstått at vanndåpen innebærer en troendes bekjennelse for verden at en er en Jesu Kristi etterfølger.

Omtrent 32 000 døpte medlemmer er registrert hos myndighetene. Pinsebevegelsen i Norge er per 2010 et nasjonalt nettverk bestående av over 280 forsamlinger. Samtlige er etter «Loven om trudomssamfunn og ymist anna» selvstendige menighetssamfunn å regne.
Frie menigheter har vært selve grunnidealet i Pinsebevegelsen helt siden starten. Det har også ført med seg en sterk motstand mot sentralstyring og organisering av menighetene. Likevel har den Pinsebevegelsen helt siden begynnelsen vært preget og ledet av tydelige profiler. Der motstanden mot organisering og samfunnsordninger har vært stor, har troen på Guds salvelse og enkeltpersoners nådegaver vært sterk. Dette førte til at de ble en bevegelse anført av ledere med utstråling, lederevner og gode taleregenskaper. Lederne måtte også våge å stå for sin overbevisning, selv når det kostet.
Selv om Pinsebevegelsen aldri har vært noe fasttømret kirkesamfunn, så var det etter starten føringer, og sterke fellestrekk som kan sammenfattes i tre ulike element: åndskraften, bibeltroskapen og forkynnelsen om Jesu annet komme.

Pinsevekkelsen verden over

I dag er pinsevekkelsen den hurtigst voksende vekkelsesbevegelse verden over, med anslått 600 millioner tilhørere.
Vi kan i grove trekk dele opp pinsevekkelsen i den karismatiske delen med 480 millioner medlemmer og den klassiske delen med 120 millioner medlemmer.
Den karismatiske delen har en sterk bekjennelseskultur om hvem den enkelte troende er i Kristus, samt en verdensvid visjon for planting av karismatiske kirker. Bibeltroskapen og Jesu snarlige gjenkomst er ikke vektlagt i den samme grad som det å la seg bevege av Ånden gjennom ulike ytringer.
Den klassiske delen av pinsevekkelsen er tradisjonelt en leserbevegelse som kjennetegnes av forkynnelse av hele Guds ord. Åndelige manifestasjoner skal være en naturlig følge av forkynnelsen og ikke en erstatning for denne.

Det som går under navnet pinseforsamlinger i dag er en broket skare og tilhører en stolt tradisjon som springer ut av det 20. århundrets mektigste vekkelse på verdensbasis. Fortsatt er pinsevekkelsen en åndelig maktfaktor mange steder i verden.

 

Av Mike Adams



© Copyright 2010 - Sartora

Toppen av siden

Annonser
Din annonser her?
Kontakt oss

Vekkingsrørslene
Den norske pinsebevegelsen
Herrnhutene og morovianerne
Den læstadianske vekkelse