<


 
 

Visjon | Om oss | Kontakt oss | Spørsmål | Forum | Linker     

     

 
Undervisning : Teologi Sist oppdatert: 17/02 2017 - 02:37:42


Doktrine - Apostolic Lutheran Church of America
26/12 2008 - 06:49:08   av ALC - USA

Tips en venn
 Utskrift

Prinsipper i Kristi lære

slik den legges frem av Apostolic Lutheran Church of America.

Jesus svarte dem og sa: Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg; vil noen gjøre hans vilje, han skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv (Joh. 7. 16-17).

Introduksjon

Bibelen refererer to ganger til prinsippene i Kristi lære. Begge henvisninger finnes i hebreerbrevet. Først, i Hebreerne 5. 12: For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen til at en lærer dere hva som er de første grunner i Guds ord (eng. ”the first principles of the oracles of God, ovs. anm.) , og dere er blitt sådanne som trenger til melk, ikke fast føde…

For det andre i Hebreerne 6. 1-2: La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus (eng. ”the principles of the doctrine of Christ, ovs. anm.) , og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke igjen legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom fram mot full modenhet. Vi vil ikke på nytt legge grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med undervisning om renselsesbad og håndspåleggelse, om de dødes oppstandelse og om evig dom.

Denne artikkelen søker å beskrive og legge ut om ”det første” vedrørende læren eller basiselementene i Kristi lære. Dette ville dog ikke være fullstendig uten å utvide basiselementene til å inkludere vandringen mot ”fullkommenhet” eller inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, forat vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster, men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham som er hodet, Kristus (Ef. 4. 13-15) ; Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det (Heb. 6. 3).

Omvendelse, rettferdiggjørelse og helliggjørelse

Det er Guds vilje at ingen skal gå fortapt i sine synder, men at mennesker måtte tro Herren Jesu Kristi evangelium. Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, således skal Menneskesønnen opphøyes, forat hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv (Joh. 3. 14-16).

Gud virker sann omvendelse

Omvendelsen er Guds gjerning i mennesket, som i seg selv er helt hjelpeløst. En ikke-troende kan gjennom omvendelse og tro på Herren Jesu Kristi evangelium føres til frelse. Guds nåde, som er forløsningens ufortjente gjerning, gis fritt til vedkommende. Et menneske er falt ut av nåden som ikke forblir i Kristus, Det sanne vintreet, og i hvis ord ikke blir værende. Et slikt menneske befinner seg i den samme tilstanden som en ikke-troende og kan igjen være under nåden kun ved omvendelse og tro på Kristi evangelium. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få de (Joh. 15. 6-7).

Loven med de ti bud

Hva skulle da loven til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætt kom som løftet gjaldt - gitt ved engler, ved en mellommanns hånd (Gal. 3.19).

Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven, forat hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud, siden intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger; for ved loven kommer syndens erkjennelse. Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, åpenbart uten loven, det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell; alle har syndet og fattes Guds ære (Rom. 3. 19-23).

For så mange som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse; for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det! Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, er åpenbart; for: Den rettferdige, ved tro skal han leve (Gal. 3. 10-11).

Apostelen Paulus har skrevet: Men vi vet at loven er god dersom noen bruker den på lovlig vis, så han vet dette at loven ikke er satt for en rettferdig, men for lovløse og selvrådige, for ugudelige og syndere, for vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, manndrapere, horkarer, syndere mot naturen, menneskerøvere, løgnere, menedere, og alt annet som er imot den sunne lære, etter evangeliet om den salige Guds herlighet, det som er meg betrodd (1. Tim. 1. 8-11).

Han konkluderer derfor med følgende: Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, forat vi skulle bli rettferdiggjort av tro; men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren (Gal. 3. 24-25).

Den oppvakte tilstand

En oppvekkelse må til enten man er en egenrettferdig eller en skjødesløs synder. Begge er under Lovens forbannelse. Den egenrettferdige er dog i sin uvitenhet ikke klar over dette i det hele tatt før vedkommende erkjenner dette innfor den Herre Jesus Kristus og Hans hellighet. Siden har vedkommende kun én ting å gjøre, be som tolleren… ”Gud! vær meg synder nådig!” (Luk. 18. 13) ; Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud. (Es. 6. 5).

Selv den mest egenrettferdige under Loven vil gjennom en sann oppvåkning ved Ånden erkjenne at det er ute med han eller hun dvs. død i sin egen rettferdighet. Dette mennesket kunne tidligere ha trodd at å leve ved Loven med de ti bud var ensbetydende med å ha ikke begått overtredelser i det ytre. Apostelen Paulus (på den tiden kjent som Saulus) ble plutselig klar over denne tilstanden på veien til Damaskus. Der ble han slått til jorden av lyset fra den Herren Jesu himmelske herlighet. Et menneske blir regelrett slått ned og ut når Gud åpenbarer sann hellighet som Loven krever. Apostelen Paulus, som en gang stolte på egne lovgjerninger, skriver etter sin omvendelse: og budet, som var til liv, det ble funnet å være meg til død; for synden tok anledning av budet og dåret og drepte meg ved det (Rom. 7. 10-11). Et menneske i denne tilstanden kjenner et stort behov for barmhjertighet og tilgivelse innfor den hellige Guds åsyn, og vet at uten dette er det dømt til evig fortapelse.

Gud svarer på bønnene fra et slikt menneske slik som Han også gjorde i Saulus (senere apostelen Paulus) sitt tilfelle. Dette skjedde på veien til Damaskus da Paulus kom til en selverkjennelse ved den Herre Jesus, i lyset av Hans herlighet og kraften av Hans ord. Etter at Saulus hadde bedt i tre dager sendte Jesus Ananias med evangeliet til frelse til Saulus som var både blind og ydmyket.

Gud kan imidlertid vekke et menneske, som uten loven, blir klar over den tilstanden han eller hun befinner seg i som ufrelst: alle som syndet uten loven, skal også gå fortapt uten loven, og alle som syndet under loven, skal dømmes ved loven (Rom. 2. 12). Et eksempel på dette er hvordan Gud behandlet Kornelius ved at Han sendte en engel til denne hedningen for å befale ham å sende bud til Joppe og hent til deg Simon som kalles med tilnavn Peter! 14 han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus (Apgj. 11. 13-14). Kornelius var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus og gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud (Apgj. 10.2). I tidens løp hadde han bestrebet seg for å gjøre alt han hadde kunnskap om ifølge en hednings samvittighet …som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som dog ikke har loven, seg selv en lov (Rom. 2. 14). Selv tjenerne hans gav ham det skussmål at han var … en rettferdig og gudfryktig mann, som har godt vitnesbyrd av hele jødenes folk (Apgj. 10. 22).

Det var ikke andres menneskers vitnesbyrd Kornelius sin oppvakte samvittighet trengte for å bli viss på, at sett fra Guds side var hans sjel frelst. Det han trengte og ba om var at han skulle motta et vitnesbyrd fra Gud som ville forsikre ham om Hans barmhjertighet slik at han kunne tro at syndene hans var forlatt. Gud svarte på hans bønn ved at Han sendte en engel til ham som sa … Dine bønner og dine almisser er steget opp til ihukommelse for Gud. Og nå, send noen menn til Joppe og hent til deg en mann ved navn Simon, som kalles med tilnavn Peter (Apgj. 10. 4-5). Kornelius mottok Guds vitnesbyrd da han hørte Peter forkynne om Jesu forsoningsverk som gjaldt for alle nasjoner og at ved Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn (Apgj. 10. 43). Kornelius hørte og trodde, og tok imot Den Hellige Ånds vitnesbyrd som gjorde ham trygg på at han var i sannhet rettferdiggjort, men ikke pga. av hans hengivenhet, bønner eller almisser, det var alene Jesu fortjeneste. Gud har ikke forandret på sin nådeorden. Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham; for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst (Rom. 10. 12-13).

Anger eller fortvilelse uansett hvor dyptfølt den enn er hos et oppvakt menneske vil imidlertid ikke gjør det mer verdig til å være en mottaker av Guds nåde. Dette fordi et menneske ikke kan gjøre seg fortjent til Guds nåde. Gud fryder seg med å skjenke nåde til de som ikke fortjener det: Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud…(Jer. 3. 13). Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd (Sal. 34. 18). Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet (Mika 7. 18).

Erkjennelsen av åndelig fattigdom

Et menneske er i stand til å høre Kristi evangelium og forstå det med hjertet slik det kommer frem i lignelsen om såmannen som man finner i Matteus 13. 15-16: … og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende seg, så jeg kunne få lege dem. Men salige er deres øyne fordi de ser, og deres ører fordi de hører. Jesus forklarer lignelsen: Men den som ble sådd i den gode jord, det er den som hører ordet og forstår det; han bærer frukt, og en gir hundre fold, en seksti fold, en tretti fold (Matt. 13.23). Et slikt menneske har funnet ut at det er åndelig fattig, … og evangeliet forkynnes for fattige (Matt. 11. 5); Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet; for de skal mettes (Matt. 5. 6), og … hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender (Luk. 1. 53).

Evangeliet er Guds kraft til frelse

Selv om evangeliet er bevart som et skriftlig dokument dvs. Bibelen, så befaler Kristus at det skal forkynnes av Hans tjenere og i Hans navn til alle nasjoner. Man skal høre og tro evangeliet fordi det er Herrens eget Ord: men Herrens ord blir til evig tid; og dette er det ord som er forkynt dere ved evangeliet (1. Pet. 1. 25). Gud gir tro i hjertet til den som hører og tror Hans Ord: … Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte; det er troens ord, det som vi forkynner (Rom. 10. 8). Evangeliet er … en Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom. 1. 16); For av nåde er dere frelst, ved tro, og det ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, forat ikke noen skal rose seg (Ef. 2. 8-9).

Det er Guds kraft til å fjerne vantro og inngi tro ved hørelsen av Ordet slik det er utlagt i Skriftens ord som omhandler Kristus. Et eksempel på dette er da Jesus forkynner til de to sorgfulle Emmaus-vandrerne. Disse to disiplene hadde sett at Jesus ble dødsdømt og korsfestet. De kunne ikke tro at Jesus hadde blitt reist opp fra de døde. Jesus sa til dem: …dere dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham (Luk. 24. 25-27).

En vidunderlig forvandling fant sted i hjertene til disse to disiplene mens de hørte Ordet, selv om de ved den tiden ikke visste at denne fremmede var Jesus: Og de sa til hverandre: Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og opplot skriftene for oss? (Luk. 24. 32).

De to disiplene, sammen med de andre disiplene, hadde vært vitne til de hendelsene som hadde funnet sted i Getsemane og ved korset på Golgata. Siden de ennå ikke var blitt født på ny var de ikke i stand til å forstå disse hendelsene ved kjødelig resonnement. De visste ikke at Jesu lidelse og død var det offer som måtte til for å forlike verden med Gud. Og det skjedde mens de talte sammen og spurte hverandre (eng. reasoned, nor. resonnerte, ovs. anm.). Det naturlige menneskets forsøk med å skjønne seg på åndelige forhold ved resonnering og kjødelig intellekt må slå feil: Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig (1. Kor. 2.14).

Den nye fødsel etter skriftens ord

På samme måte er kraften ved Kristi oppstandelse fra de døde manifestert ved Den Hellige Ånd ved evangeliets forkynnelse til en sorgfull og syndbetynget sjel: ... Vær frimodig, sønn! dine synder er deg forlatt (tilgivelse for synder er kjernen i evangeliet – Matt. 9. 2). Det er ved tro på Ordet at et angrende menneske tar imot den nye fødsel. Peter skriver: Dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir! (1. Pet. 1. 23). Likedan i begynnelsen i brevet: Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi opstandelse fra de døde (1. Pet. 1.3).

Jesus sammenligner veene i forbindelse med den nye åndelige fødselen til en kvinne som skal nedkomme med barn: Når kvinnen føder, har hun sorg, fordi hennes tid er kommet; men når hun har født sitt barn, kommer hun ikke lenger sin trengsel i hu, av glede over at et menneske er født til verden. Således har også dere nå sorg; men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere (Joh. 16. 21-22).

Følgelig trenger et menneske, som har dødd åndelig, å bli født på ny for å få livet tilbake dvs. en åndelig gjenfødsel. Nikodemus er et eksempel på et slikt menneske. Jesus sa til ham: Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må fødes på ny! (Joh. 3. 7). Til tross for det faktum at han var høyt ansett blant fariseerne som en stor religiøs leder (jfr Jesu uttalelse: Du er Israels lærer, og vet ikke dette? Joh. 3. 10) var han likevel åndelig død. Dette var pga. vantro slik Jesus sa det: Når jeg har sagt dere de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan skal dere da tro om jeg sier dere de himmelske? (Joh. 3.12).

Et annet eksempel på åndelig død er når den bortkomne sønn … drog til et land langt borte, og der ødte han sin eiendom i et ryggesløst liv (Luk. 15. 13). Siden han hadde tapt sitt åndelige liv (dets substans er rettferdiggjørelse, fred og glede i Den Hellige Ånd), og var død, trengte han å fødes på ny åndelig for å bli levende igjen: For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade (Luk. 15. 24).

Ordet i Kristi evangelium til en tørstende sjel var som … hans røst som en lyd av mange vann (Åp. 1. 15) som sammen med Ånden er opphavet til en åndelig fødsel: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike (Joh. 3. 5). Dette er det levende vannet som Jesus fortalte kvinnen fra Samaria om. Hun kunne bare forstå det som gjaldt det naturlige vannet som hun hadde trukket opp fra Jakobs brønn: Jesus svarte og sa til henne: Enhver som drikker av dette vann, skal tørste igjen; men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv (Joh. 4. 13-14).

Barn av kristne foreldre (eller foresatte) er i sannhet velsignet. Slike foreldre har i seg en kilde som veller frem til evig liv. Jesus ropte ut: ... Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann (Joh. 7. 37-38) ;   …Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er oss gitt (Rom. 5.5). Denne kjærligheten tvinger dem til å oppdra sine barn …i Herrens tukt og formaning (Ef. 6.4).                    

…Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn (Matt. 4.4). Barn (såvel som foreldre) trenger sunn åndelig næring for å vokse i nåde, forbli i live, være åndelig sunn, og være rotfestet og blir oppbygget i ham og faste i troen… (Kol. 2. 7), …som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve (Rom. 1.17).

Jesus sa om de små barna: …for Guds rike hører sådanne til (Mark. 10. 14). Derfor har et kristent barn, som ikke har forlatt den sanne troen, intet behov for å bli født på nytt for å komme i Guds rike fra hvilket det ikke har gått bort fra: … jeg har skrevet til dere, dere unge, fordi dere er sterke, og Guds ord blir i dere, og dere har seiret over den onde (1. Joh. 2.14).

Guds rike kommer ikke på den måte at en kan se det med sine øyne; heller ikke skal de si: Se her eller se der er det! For se, Guds rike er inne i dere (Luk. 17. 20-21) . Det er slik med barn i deres tidligste år, som med alle sanne troende, at de blir bevisste på kjødets skrøpeligheter. Av denne grunn finner de ut at de har et behov for å høre evangeliets trøstende ord. Apostelen Johannes skriver: Jeg skriver til dere, mine barn, fordi deres synder er dere forlatt for hans navns skyld (1. Joh. 2. 12). Dette gjøres mulig slik det står skrevet: Ettersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid (Heb. 4. 14-16).

Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hva han gjør, skal han ha lykke til (Sal. 1. 3).    

Rettferdiggjørelse

Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi også har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står, og vi roser oss av håp om Guds herlighet (Rom. 5. 1-2).

Slik det var med disiplene i begynnelsen slik er det med et menneske som er født på nytt … til et levende håp ved Jesu Kristi opstandelse fra de døde (1. Pet. 1. 3). Dette menneske er nå i stand til å se og forstå med hjertet ved Den Hellige Ånds lys at syndeskylden virkelig er betalt av Kristus, Guds offerlam. Esaias skriver: … Herren lot alle våre misgjerninger ramme ham (Es. 53. 6). Han døde for å gjøre soning for synd hos det falne mennesket, … som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse (Rom. 4. 25). Da han hadde oppfylt de hellige rettferdighetskravene til loven … sa han: Det er fullbragt. Og han bøyde sitt hode og opgav sin ånd (Joh. 19. 30).

Et menneske som er blitt reist opp med Kristus har fått en ny forståelse for det som har med åndelige sannheter å gjøre. Dette er ikke et produkt av et kjødelig sinn. Ens naturlige forstand er blitt byttet ut med åpenbaring Jesus gir ved Sin Ånd: Da opplot han deres forstand, så de kunne forstå skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag (Luk. 24. 45-46); …for hvem har kjent Herrens sinn, så at han skulle lære ham? men vi har Kristi sinn (1. Kor. 2. 16).

Helliggjørelse og Den Hellige Ånd

Et omvendt menneske … ved Ånden innviet (eng. sanctification, nor. helliggjørelse, ovs. anm.) til å være lydige og til å bli renset ved Jesu Kristi blod (1. Pet. 1. 2) har adgang til Guds nåde ved tro. I tillegg har Guds kjærlighet blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd (Rom. 5. 5). Den Hellige Ånd er lærer og veileder til hele sannheten: For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, idet den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende verden, mens vi venter på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger (Tit. 2. 11-14).

Den Hellige Ånd underviser det omvendte mennesket på samme måte som Jesus gjorde - ved Ordet. Han sier: Stå opp og ta din seng og gå hjem til ditt hus! (Mark. 2. 11); For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn (Rom. 8. 14). Guds Ånd leder en til å handle i sannhet, som for eksempel å gjøre godt igjen overfor eller bli forsonet med mennesker som en har bevisst forulempet tidligere i livet. Jesus sier det slik: men den som gjør sannheten, han kommer til lyset, forat hans gjerninger må bli åpenbart; for de er gjort i Gud (Joh. 3. 21).

Den Hellige Ånd åpenbarer for et Guds barn at Jesus er Veien slik som Han sier: … Jeg er veien og sannheten og livet (Joh. 14. 6). Den Hellige Ånd inngir troen til å fortsette på denne veien fra seier til seier. For alt det som er født av Gud, seirer over verden; og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn? (1. Joh. 5. 4-5). Det er kun plass til én Leder på denne smale veien. Som Den gode hyrde går Han foran sauene og de følger Hans røst (Joh. 10. 4). Apostelen Paulus skriver: Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus […] vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden (Rom. 8. 1, 4).

Jesus taler om en vei som fører til undergang: … den vei er bred som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den (Matt. 7.13). På den vei er det mange røster å følge om en velger å følge kjødet fremfor Ånden. Skriften peker ut noen av disse: kjødets attrå (Rom. 8.7); verdslig visdom og tomt bedrag, etter menneskenes lære, etter verdens barnelærdom … (Kol. 2.8); … lærer lærdommer som er menneskebud (Matt. 15.9); … visdoms overtalende ord (1. Kor. 2.4) ; falske profeter, som kommer til dere i fåreklær, men innvendig er glupende ulver (Matt. 7.15) ; tyver og røvere som stiger over annensteds (Joh. 10.1) inn i fårestien; og Satan, løgnens far, … skaper seg om til en lysets engel (2. Kor. 11.14). Et Guds barn skal dog bli bevart ved troen på Herrens Ord når det skal gjennom farer. Herren selv lover: Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg (Heb. 13.5).

Guds barn er bundet sammen i enhet ved den samme Ånd: men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd (1. Joh.1.7). De har også blitt lemmer på Kristi legeme som er Hans menighet. Kristus Selv er blitt hovedhjørnesteinen i den bygningen som ikke er bygget med hender: og bli også dere oppbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnesten, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme (1. Pet. 2.5-6).

Grunnleggende om tro etter Skriftens ord

Fundamentet i troen, den som er etter Skriften, er:

Å TRO at Skriften som utgjør Bibelen, både Det gamle og Det nye testamente, er det inspirerte Guds Ord. Peter sier: idet dere først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; for aldri er noe profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd (2. Pet. 1.20-22). Paulus sier i tillegg: Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet (2. Tim. 3.16).

Å TRO på enheten mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. For de er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet (eng. the Father, the Word, and the Holy Ghost, nor. Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd, ovs. anm.), og disse tre går ut på ett (1. Joh.5.7-8) ; Jeg og Faderen, vi er ett (Joh.10.30); Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett (Joh.17.22).

Å TRO på syndenes tilgivelse i Jesu navn og blodet som det middelet som muliggjør forsoning med Gud gjennom omvendelse og tro. Bibelen fremlegger det slik: Mark. 1.15: …Tiden er fullkommet, og Guds rike er kommet nær; omvend dere, og tro på evangeliet!

Apgj. 10.43: Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.

Kol. 1.14: i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse.

Heb. 9.14: hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!

1. Pet. 1.19: men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.

Luk. 24.47: og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.

Joh.20.23: Dersom dere forlater noen deres synder, da er de dem forlatt; dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.

2. Kor. 5.18-20: Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste, fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!

Apgj. 1.8: men dere skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.

Rom. 10.17: Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord.

Åndens frukt vil vise seg når en vokser i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus… (1. Pet. 3.18). Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet; mot slike er loven ikke (Gal. 5.22-23). Guds rike består jo ikke i å spise og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd (Rom. 14.17). Dette fører til at et menneske følger Jesus i lære, i liv og i lidelse. Jesus sier det slik: … Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg (Matt. 16.24). Paulus sier: Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted! (2. Kor. 2.14).

  Å TRO at et menneske ber når det er i åndelig nød. Mennesker søker når de ønsker å finne og banker på når de vil inn slik som Jesus sier: Bed, så skal dere gis, let, så skal dere finne, bank på, så skal det lukkes opp for dere!   For hver den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, for ham skal det lukkes opp. (Matt. 7.7-8).

Ad. læren om dåp

(Heb. 6.2)

Vanndåp

Vanndåpen er beseglingen eller symbolet på den nytestamentlige pakten opprettet av Gud og er som et ytre tegn på nåde. Gud har ikke forandret på paktsprinsippet. Kjernen i den pakten Gud gjorde med Abraham var dette: Og jeg vil oppette en pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt, en evig pakt, så jeg vil være din Gud og Gud for din ætt etter deg (1. Mos. 17.7). Kristus, som er av Abrahams ætt, oppfylte alle kravene i Moseloven – også omskjærelsen: for i Kristus Jesus gjelder verken omskjærelse eller forhud noe, men bare tro, virksom ved kjærlighet (Gal. 5.6).

Denne pakten, som er evig, forblir den samme selv om Gud erstattet omskjærelsen med dåpen. Videre erstattet Han påskemåltidet med nattverdsmåltidet. Gud bruker således de samme vendingene i Det gamle og Det nye testamentet: Jeg vil gi mine lover i deres sinn, og jeg vil skrive dem i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk (Heb. 8.10; Esek. 37.27).

Den nye pakten er oppfyllelsen av løftet tatt imot ved tro. Herren sier at den har et ytre synlig tegn: Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt (Mark. 16. 16); men uten tro er det umulig å tekkes Gud… (Heb. 11.6).

Skriften er klar på at spebarn har tro fordi at det er Gud som inngir tro i hjertet. Gudgitt tro er ikke av et kjødelig sinn, men av hjertet: for med hjertet tror en til rettferdighet… (Rom. 10.10). De som insisterer at spebarn ikke tror ignorerer Jesu ord: …Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ingenlunde inn i himlenes rike […] men den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre at det var hengt en kvernsten om hans hals og han var nedsenket i havets dyp (Matt. 18.3, 6).

I Lukas 18. 15-16 leser vi at Jesus inkluderte spebarn: De bar også sine små barn (eng. infants, gr. brefos dvs. spebarn, ovs. anm.) til ham, for at han skulle røre ved dem; men da disiplene så det, truet de dem. Men Jesus kalte dem til seg og sa: La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! for Guds rike hører sådanne til. Siden de er av riket skal små barn døpes fordi de er Guds barn og ikke for å bli Guds barn. Argumentet om at Gud inngikk paktene med kun voksne mennesker beviser ikke at barn skulle ekskluderes siden det står skrevet: … du og din ætt etter deg, fra slekt til slekt (1. Mos. 17.12). Åtte dager gamle spebarn ble følgelig omskåret: Åtte dager gammelt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres… (1. Mos. 17.12); For løftet hører dere til og deres barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til (Apgj. 2.39).

Barn er ikke uten arvesynd, som er arvet fra stamfedrene våre, Adam og Eva. Denne forblir i menneskekjødet livet ut: Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd (Sal. 51.7). Selve fundamentet for menneskenes frelse fra Adams fall er Kristi forsoningsverk; Kristus døde for hele verdens synd, inklusiv barna. Det finnes ikke noen vantro i hjertet til et spebarn som gjør at det forkaster Kristi forsoningsverk: og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens (1. Joh.2.2). Jesus sier: Den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn (Joh.3.18). Denne troen er tilregnet vedkommende til rettferdighet: Likesom Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn (Gal. 3.6-7). Den samme velsignelsen omfatter et barn så vel som et voksen: salig er den mann som Herren ikke tilregner synd (Rom. 4. 8); Dere barn, jeg skriver til dere fordi dere har fått syndene tilgitt for hans navns skyld (1. Joh.2.12). Kristus selv innførte og påla sine etterfølgere å la dåpen være tegnet på Guds nåde for den nye pakt: Meg er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende! (Matt. 28. 18-20).

Det er viktig å innse klart at ingenting kan ugyldiggjøre en dåp som er foretatt i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn (Matt. 28. 19). Dette gjelder spebarnsdåp eller dåp i hvilken som helst alder selv om et menneske har forbrutt seg mot pakten: …og jeg vil opprette en evig pakt med dere, gi dere Davids rike nåde, den visse (Es. 55. 3). En angrende synder kan vende om og sanne dette ettersom at Gud er villig til å ta imot den bortkomne sønn, la ham komme inn i Sin pakt (farshuset) igjen og tilgi ham all synd (Luk. 15.20-24).

Dåp i Den Hellige Ånd og ild

Da kom jeg Herrens ord i hu, at han sa: Johannes døpte med vann, men dere skal døpes med den Hellige Ånd (Apgj. 11. 16). Døperen Johannes sa om Jesus: … han skal døpe dere med den Hellige Ånd og ild; han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i låven, men agnene skal han brenne opp med uslukkelig ild (Matt. 3. 11-12). Apostelen Paulus viser til dåpen i Den Hellige Ånd når han skriver: og håpet gjør ikke til skamme, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er oss gitt (Rom. 5. 5). På samme måte skriver Johannes: … og hver den som elsker Faderen, han elsker også den som er født av ham (1. Joh.5. 1).

Denne guddommelige kjærlighet binder Guds barn sammen ved Den Hellige Ånd som er i dem. Dette er fullkommenhetens sambånd (Kol. 3. 14). Alle som er født av Den Hellige Ånd er Guds barn: Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn (Rom. 8. 16).

Denne Guds kjærlighet, som er gitt til Guds barn, er den motiverende kraften i Guds rike på jorden: For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet vi har oppgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død; og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem (2. Kor. 5. 14-15).

Denne kjærligheten er ikke forstått av alle i verden. Apostelen Johannes skriver: Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn; og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss fordi den ikke kjenner ham (1. Joh.3. 1).

Jesus kunngjorde hva en måtte forvente seg: Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; og hvor gjerne jeg ville den alt var tent! Men en dåp har jeg å døpes med; og hvor jeg gruer til den er fullført! Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, men strid. For fra nå av skal fem være i strid i ett hus, tre mot to og to mot tre, far mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor (Luk. 12. 49-53).

Det er her en lærer hva ekte korsbæring innebærer: Og den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han kan ikke være min disippel (Luk. 14. 27). Dette kommer av at kvinnens sæd (Kristus ved Sin Ånd) har kommet for å ta bolig i hjertet til alle sanne troende. Derfor er det slik som Herren Gud sa til slangen, djevelen, etter Adam og Evas fall: Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt (1. Mos. 3. 15 ). Guds barn har en trøster, Den Hellige Ånd, han gir kraft og lys for at de skal vitne om sin tro, forkynne den sanne Kristi lære, og overbevise verden om vantroens synd, rettferdighet på verdens vis og verdens dom: for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet. For Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tro (Rom. 10. 3-4). Jesus sier det slik: Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: om synd, fordi de ikke tror på meg; om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger; om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt (Joh.16. 8-11). Av denne grunn er det slik at: Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke (1. Pet. 5. 8).

Apostelen Peter som gjennomgikk mange prøvelser for sin tro på Kristus kunne skrive: Dere elskede! undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det hendte dere noe underlig; men i samme mon som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også i hans herlighets åpenbaring kan glede dere med jubel. Om dere hånes for Kristi navns skyld, er dere salige, fordi herlighetens og Guds Ånd hviler over dere (1. Pet. 4. 12-14). I den første delen av brevet heter det: Derover fryder dere, om dere enn nå - når så skal være - har sorg en liten stund ved alle slags fristelser, for at deres prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbaring (1. Pet. 1. 1. 6-7) ; Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere (Matt. 5. 11-12) ; Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel; men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden (Joh.16. 33).

Dåp til Hans død

Jesus henviser til denne dåpen når Han sier: … Kan dere drikke den kalk jeg skal drikke?... (Matt. 20. 22). ( Den engelske teksten fortsetter med ordene: “and to be baptized with the baptism that I am baptized with?”, nor. ”og bli døpt med den dåp som jeg er døpt med”, ovs. anm. ). Paulus sier: alle har syndet og fattes Guds ære (Rom. 3. 23). Bitterheten som følger at kjødets vilje må dø (den gamle Adam) erfares når en føres inn i dåpen til Hans død. Dette var noe disiplene erfarte da de skrøt at de ville være i stand til å gå i døden med sin Herre: Peter sa til ham: Om jeg så skal dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg. Det samme sa alle disiplene (Matt. 26.35). Deres uttalelser var som en kjødelig ”bestemmelse for å følge Jesus”. Det førte ingen vei i likhet med alle anstrengelser til et fordervet kjød: Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? (Rom. 6. 3).

De som følger Jesus …i gjenfødelsen… (Matt. 19. 28) vil ikke bli gjenfødt om de ikke erfarer det Jesus sier: …Min kalk skal dere nok drikke (Matt. 20.23). (Den engelske teksten fortsetter med ordene: “and be baptized with the baptism I am baptized with”, nor. ”og døpes med den dåp som jeg er døpt med”, ovs. anm. ) .

Denne dåpen er en korsfestelse av det gamle mennesket (Rom 6. 6). Det er en opplevelse av sorg: For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer; men verdens bedrøvelse virker død (2. Kor. 7.10) ; Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv (Rom. 6.4). Denne gjenfødelsen finner sted når kraften av Hans oppstandelse virker frem den nye skapningen i menneskets hjerte. Ved tro begriper mennesker evangeliets ord som er forkynt og gjennom det rensende  blod, som taler bedre enn Abels (Heb. 12.24) får sitt uttrykk i ordet om tilgivelse for synder i Jesu navn og Hans soningsblod. Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt! (2. Kor. 5. 17 ).

Håndspåleggelse

Håndspåleggelse brukes på samme måten som Ananias gjorde det i forhold til Saulus: … og la hendene på ham og sa: Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus, han som åpenbarte seg for deg på veien hvor du kom, for at du skal få ditt syn igjen og bli fylt med den Hellige Ånd (Apgj. 9. 17).

Disiplene praktiserte også håndspåleggelse slik Peter og Johannes gjorde det i forhold til samaritanerne i Apgj. 8. 17: De la da sine hender på dem, og de fikk den Hellige Ånd. Paulus brukte håndspåleggelse i møte med disiplene Efesus slik det står i Apgj. 19. 6: og da Paulus la hendene på dem, kom den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord. Paulus ga konkrete instrukser vedrørende håndspåleggelse slik det står i 2. Tim. 4. 14: Vanskjøtt ikke den nådegave som er i deg, som ble deg gitt ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. Likeså i 2. Tim. 1. 6: Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.

Kristus brukte håndspåleggelse da Han velsignet barna slik det står beskrevet i følgende skriftavsnitt: Da bar de små barn til ham, for at han skulle legge sine hender på dem og be; men disiplene truet dem. Men Jesus sa: La de små barn være og hindre dem ikke fra å komme til meg! For himlenes rike hører sådanne til. Og han la sine hender på dem og drog derfra (Matt. 19. 13-15). Kristus brukte håndspåleggelse i forbindelse med helbredelser: Og han rakte hånden ut, rørte ved ham og sa: Jeg vil; bli ren! Og straks ble han renset for sin spedalskhet […] og han rørte ved hennes hånd, og feberen forlot henne; og hun stod opp og tjente ham (Matt. 8. 3, 15).

Velsignelser gis til mennesker gjennom håndspåleggelse sammen med Guds Ord. Det er ved Kristi berøring, en medfølende sådan, at et menneske kjenner Guds velsignelse over seg. De skriftstedene som er nevnt over lærer oss at håndspåleggelse ble benyttet til legemlig og åndelig helbredelse, og i tjenestegjerningen. Det ble lagt hender på menighetstjenere og andre tjenere for at deres gjerning skulle bli velsignet. Det er Den Hellige Ånd som får Guds barn til å omfavne syndenes tilgivelse, de som trenger visshet om Guds nåde. Den Hellige Ånd gjør dette med medynk og barmhjertighet samtidig som Guds barn anroper Jesu navn og blod. Det skal dog ikke være noe krav om at håndspåleggelse er det eneste som gjelder; vi leser i Skriften om tilfeller der det var nok med bare et ord. For eksempel: Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. Mens Peter ennå talte disse ord, falt den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet (Apgj. 10. 43-44).

Syndsbekjennelse

Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss; dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, da gjør vi ham til løgner, og hans ord er ikke i oss (1. Joh.1. 6-10).

Vi skal bekjenne innfor Gud at vi skyldige i all synd, ja, selv synder som vi ikke vet om. Vi skal imidlertid bekjenne til en betrodd kristen (en skriftefar), de syndene som vi vet om, kjenner i vårt hjerte og som tynger vår samvittighet. Bekjennelsen av våre synder til en skriftefar er en dyrebar Guds gave og et privilegium som enhver kristen burde benytte seg av etter behov og det samvittigheten fordrer til.

Læren om syndsbekjennelse burde ikke gjøres til noe krav. Den skal dessuten ikke fremstilles som noen betingelse for frelse, men heller som en barmhjertighetsgave fra Gud. Den eneste betingelse for frelse er bibelsk tro på Jesus: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror, har evig liv (Joh.6. 47).  

Om en troendes samvittighet er nedtynget med synder begått og erkjent fra før av kan disse synder likevel bli en troshindring. En troende bør være lydhør for Den Hellige Ånds tale når vedkommende kjenner behovet for og tilskyndelsen til å bekjenne syndene sine til en betrodd kristen. Bekjennelse av synder til en skriftefar gir ikke den troende noe han eller hun fortjener; en er ikke gjort rettferdig ved en slik handling siden rettferdiggjørelse alt er gitt i Kristus. En troende bekjenner sine synder for å igjen å få fred i samvittigheten sin gjennom absolusjon, og for at vedkommende fritt kan tilegne seg evangeliet. Den som har bekjent sine synder må ikke tenke at det er kun de bekjente synder som er blitt tilgitt; absolusjon innebærer at all synd er blitt tilgitt selv de synder som en ikke er klar over.

Kjødets forgjengelighet eller djevelens røst taler om bekjent og tilgitt synd skulle plage den troende eller om den troende angripes av tvil med hensyn til om synd virkelig ble tilgitt ved absolusjon. Denne røsten må avvises. En bør tro, på Kristi eget løfte, når en betrodd kristen har erklært at ens synder er tilgitt i Jesu navn her på jorden, at syndene også er virkelig tilgitt av Gud i himmelen: Sannelig sier jeg dere: Alt det dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det dere løser på jorden, skal være løst i himmelen (Matt. 18. 18).

Selv om en kristen nyter velsignelsen det er å ha mottatt syndenes forlatelse, fred og glede i hjertet kan vedkommende likevel falle i synd. Den Hellige Ånd vil likevel veilede den troende og tilskynde vedkommende å legge av synden, og gi visshet om at synden er tilgitt gjennom troen på evangeliet som rekkes ut i Jesu navn og ved Jesu blod: Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde; og om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder… (1. Joh.2. 1-2) ; Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus… (Heb. 12. 1-2) ; så la oss trede frem med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann (Heb. 10. 22).

Jesus ga disiplene et eksempel på renselse fra synder da Han vasket deres føtter: Simon Peter sier til ham: Herre! ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet! Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke til å vaske annet enn føttene, men er ren over det hele… (Joh. 13. 14-15).

Jesus brukte fotvasking (datidens skikk) for å illustrere ansvaret som påhviler alle Guds barn. Hans vilje var den at de, som hadde fått nåde, ville ydmykt være beredt til å formane, oppmuntre og trøste hverandre på den åndelige reisen med troens ord. Dette kunne de gjøre for at de skulle kunne tro at deres nederlag og synder (støv og smuss fra reisen gjennom syndens ørken) var tilgitt i Jesu navn og blod: Har nå jeg, deres herre og mester, vasket deres føtter, så er også dere skyldige å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for at dere skal gjøre som jeg har gjort med dere (Joh. 13. 14-15).

Åndelig død er den ytterste konsekvens av å tjene synden og vandre i ulydighet i forhold til Den Hellige Ånds veiledning: vet dere ikke at når dere byr dere frem for noen som tjenere til lydighet, da er dere også tjenere under den som dere så lyder, enten det er under synden til død eller under lydigheten til rettferdighet? (Rom. 6. 16). Gud vil dog ikke ta Sin Ånd fra de som har en lyst til å fortsette med å vandre i lyset selv om de ikke alltid føler at de har kunnet overvinne fristelser: Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende tande skal han ikke slukke (Es. 42. 3).

Herrens nattverd

Som tidligere nevnt har Gud innstiftet Herrens nattverd i den nye pakt som den dypere forståelse av påskemåltidet: Og han sa til dem: Jeg har hjertelig lengtet etter å spise dette påskelam med dere før jeg lider; for jeg sier dere: Jeg skal aldri mer spise det før det er blitt fullkommet i Guds rike. Og han tok en kalk, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet. Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som gis for dere; gjør dette til minne om meg! Likeså kalken, etter at de hadde ett, og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere (Luk. 22. 15-20).

Slik det var gitt til Moses å se, ved tro, det sanne påskelammet, Kristus, fikk han også følgende bud: Dette skal dere holde; det skal være en forskrift for deg og dine barn til evig tid (2. Mos. 12. 24). Det står i Det nye testamentet, i hebreerbrevet: Ved tro holdt han påsken med blodstrykningen, for at ikke ødeleggeren skulle røre deres førstefødte (Heb. 11. 28). Betydningen av å holde Herrens nattverd kan på samme måten forklares og forstås ved å se på hva Moses ble befalt av Herren til å gjøre: Og når deres barn sier til dere: Hva er dette for en tjeneste som dere holder? - da skal dere si: Det er påskeoffer for Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypten da han slo egypterne og fridde våre hus (2. Mos. 12. 26-27).

Overholdelsen av Herrens nattverd er på samme måten en Herrens befaling: gjør dette til minne om meg! (Jesus, Guds lam som var ofret for å ta bort verdens synd.) … Se der Guds lam, som bærer verdens synd! (Joh. 1. 29). Guds folk skal delta i dette måltidet for ikke å glemme å prise Ham som har tilveiebrakt en slik utfrielse fra fiendemakten (døden, helvete og djevelen).

Denne forordningen er gitt for å styrke troen slik at Guds barn skal være utholdende, og se hen mot Han som er usynlig slik som også Moses gjorde: Ved tro forlot han Egypten, uten å frykte for kongens vrede; for han holdt ut, som om han så den usynlige (Heb. 11. 27).

Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham (Joh. 6. 56).

Vekst i kjennskap til Gud, vokse i nåde

Fil. 3. 10-12: så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død, om jeg dog kan vinne frem til oppstandelsen fra de døde. Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen; men jeg jager etter det, om jeg og kan gripe det, ettersom jeg og er grepet av Kristus Jesus.

Enhver sann kristen vet og innrømmer at han eller hun ikke har nådd fullkommenhet når det gjelder kjennskap til Kristus. Derfor ber vedkommende om forstand slik Paulus ba om på vegne av kolosserne som var kommet til tro: at dere må fylles med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand (Kol. 1. 9). Peter er opptatt av det samme i avslutningen av sitt andre brev: Så må da dere, elskede, som forut vet dette, ta dere i vare at dere ikke skal bli revet med av de ugudeliges forvillelse og falle ut av deres egen faste stand; men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! (2. Pet. 3. 17-18) ; og lenges som nyfødte barn etter den åndelige uforfalskede melk, for at dere kan vokse ved den til frelse (1. Pet. 2. 2).


Vekst som skal følge rettferdiggjørelsen

En slik vekst eller forøkelse er ikke det som rettferdiggjør en kristen. Gjennom troen er han allerede rettferdiggjort innfor Gud gjennom Kristus og Hans fortjeneste, og uten flekk eller lyte tilhører Ham.

…dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere (Joh. 15. 3). Den troende har, gjennom Den Hellige Ånd og Guds Ord, et sterkt ønske om å vokse i kjennskap til forsoningen og rettferdiggjørelsen av tro ved hvilket vedkommende har tatt imot rettferdighet, fred og glede. Denne vekst og forøkelse betyr ikke at en kristen føler at han eller hun blir et stadig bedre menneske, men at vedkommende innser mer og mer virkeligheten ved sin egen syndighet. Samtidig stoler den troende på Guds nåde i Kristus.

Mennesket avtar

En kristen vokser ikke i denne kjennskapen av seg selv. Tvert imot, så avtar vedkommende slik døperen Johannes sier det: Han skal vokse, jeg skal avta (Joh. 3. 30). I lyset av Den Hellige Ånd er en kristen i stand til å se hva hans eller hennes forutsetning er, slik apostelen Paulus bekjenner: For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke (Rom. 7. 18).

Likevel vil ikke talsmannen, den Hellige Ånd (Joh. 14. 26) forlate et Guds barn i fortvilelse og håpløshet som kommer av et syndig kjød. Han avslører heller rikdommene som rommes i Guds mangfoldige nåde og fører han til å stemme i sammen med apostelen Paulus: Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! - Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød (Rom. 7. 25); og han sa til meg: Min nåde er deg nok; for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg (2. Kor. 12. 9).

En får ikke oppnådd noe av dette ved egne prestasjoner fordi dette er et verk og en gave fra Gud. Apostelen Paulus sier det slik: for Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans velbehag (Fil. 2. 13).

Vandringen mot det fullkomne

Når apostelen sier: La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne (Heb. 6.1) mener han at vi beholder prinsippene i Kristi lære, men samtidig fortsette ved tro mot det fullkomne. Det skal ikke forstås slik at det skal finnes en måte for syndig kjød å bli fullkommengjort på. Det eneste fullkomne som Gud Fader ser er det som Hans Sønn, Jesus, gjorde da Han fullbyrdet all rettferdighet. Kristi fullkommenhet er derfor det fullkomne som mennesker kan skride frem mot og det ved troen: Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning (1. Kor. 1. 30). Denne fullkommenheten skal en ikke lete etter i seg selv, men bare ved å bli i Kristus, det sanne vintreet: bli i meg, så blir jeg i dere! Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, således heller ikke dere uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene; den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt; for uten meg kan dere intet gjøre. Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner, og de sankes sammen og kastes på ilden, og de brenner (Joh. 15. 4-6).

Apostelen Paulus hevdet ikke at han hadde oppnådd det fullkomne i seg selv; dette ser vi fra følgende: Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen; men jeg jager etter det, om jeg og kan gripe det, ettersom jeg og er grepet av Kristus Jesus. Brødre! jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus (Fil. 3. 14-16) ; for jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mer jeg som gjør det, men synden, som bor i meg. Så finner jeg da den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden (Rom. 7. 19-21) ; men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende (1. Kor. 13. 10). Apostelen Johannes skriver på følgende måte: dere elskede! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli; vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like; for vi skal se ham som han er (1. Joh. 3. 2).

Og det er han som gav oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster, men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham som er hodet, Kristus, av hvem hele legemet sammenføyes og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især (Ef. 4. 11-16) ; Den hele Skrift er innblest av Gud av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkommen, dugelig til all god gjerning (2. Tim. 3. 16-17).

Tilbedelse i ånd og sannhet

Joh. 4. 23-24: men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbede Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilbeder ham, bør tilbede i ånd og sannhet.

Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved troens forkynnelse?   Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd; vil dere nå fullende i kjød? (Gal. 3. 2-3 ); For vi er de omskårne, vi som tjener Gud i hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus og ikke setter vår lit til kjød (Fil. 3. 3).

Den Hellige Ånd leder til hele sannheten

Jesus har gitt klare løfter og forsikringer slik at Hans egne ville tro på Den Hellige Ånd, og spørre Han ydmykt og ærbødig om fullkommen og hellig ledelse. Men hvem av dere som er far, vil gi sin sønn en sten når han ber om brød, eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken, eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? Dersom da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor mye mer skal da Faderen, som er i himmelen, gi dem den Hellige Ånd som ber ham! (Luk. 11. 11-13) ; men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede dere til hele sannheten; for han skal ikke tale av seg selv, men det som han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere. Han skal herliggjøre meg; for han skal ta av mitt og forkynne dere (Joh. 16. 13-14).

Joh. 14. 16-18, 25-26: og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han kan være hos dere for evig, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke; dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg vil ikke etterlate dere farløse; jeg kommer til dere […] Dette har jeg talt til dere mens jeg var hos dere; men talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alle ting som jeg har sagt dere.

Joh. 8. 32: og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.

Å vokse i nåden og kjennskap til Kristus er ikke noe som innebærer en tillit til kjødet. Guds barn har dog alltid vært fristet av djevelen til denne slags tillit. Djevelen er den samme listige slangen som han var i begynnelsen. Hans budskap er fortsatt den samme: Har Gud virkelig sagt… (1. Mos. 3. 1) …dere skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag dere spiser av det, skal deres øyne åpnes, og dere skal bli likesom Gud og kjenne godt og ondt. Og kvinnen så at treet var godt å spise av, og at det var en lyst for øynene, og at det var et prektig tre, siden en kunne få forstand av det, og hun tok av frukten og spiste; og hun gav sin mann med seg, og han spiste (1. Mos. 3. 4-6). Kvinnen vendte seg bort fra Herrens ord for å ta i nærmere øyesyn djevelens tilbud, men så ingenting dårlig eller feil ved det. Det syntes godt alt sammen. Alt passet inn med fornuftig resonnement og kjødets begjær. Veksten er dermed er gjort om til ”Jeg må vokse, Han må avta” i motsetning til Han skal vokse, jeg skal avta (Joh. 3. 30).

Ledelsen til Den gode hyrde

Et eksempel på vekst med tillit til kjødet er vist i budskapet Jesus kom med til apostelen Johannes adressert til engelen i Laodikea-menigheten: Fordi du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken (Åp. 3. 17) . Selv en som vandrer i Den Hellige Ånds lys – en sann kristen – kan ha følelser og ofte oppleve hjertekulde på grunn av kjødets syndighet og forgjengelighet. Djevelen angriper og anklager denne personen til en slik grad at vedkommende vil begynne å tvile på sin egen frelse. Herrens ord lyder imidlertid: Jeg vet om din trengsel og din fattigdom - men du er rik - og spotten fra dem som sier de er jøder, og ikke er det, men er Satans synagoge (Åp. 2. 9).

En kristen kan likevel kjenne varmen fra Herren Jesus Kristus, Den gode hyrde og sjelenes tilsynsmann, som leder til hvilens vann (Sal. 23. 2) ved Sitt Ord og Sin Ånd. Dette er stedet hvor levende vann, som er …det ord som er forkynt dere ved evangeliet (1. Pet. 1. 25), varmer hjertet med den forsonende kjærlighet og nåde til frelseren slik at hans eller hennes beger flyter over (Sal. 23. 5). Den egenrettferdige kjenner verken kulde eller varme. I Herrens øyne er dette kvalmende: Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kald eller varm; gid du var kald eller varm! Derfor, da du er lunken, og hverken kald eller varm, vil jeg utspy deg av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik og har overflod og har ingen nød… (Åp. 3. 15-17).

Apostelen Johannes forsikrer oss at Den Hellige Ånd leder Guds barn til å kjenne sannheten: Og dere har salvelse av den Hellige og vet alt. Jeg skriver ikke til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den og vet at ingen løgn er av sannheten (1. Joh. 2. 20-21). Han er seg bevisst at det finnes mange antikrister i de siste tider som går ut for å forføre Guds barn bort fra deres tro på Den Hellige Ånd: Dette skriver jeg til dere om dem som forfører dere. Og dere - den salvelse som dere fikk av ham, den blir i dere, og dere trenger ikke til at noen skal lære dere; men som hans salvelse lærer dere alt, så er det og sannhet og ikke løgn; og bli i ham, således som den lærte dere! (1. Joh. 2. 26-27).

Omvendelse fra døde gjerninger

Det dreier seg ikke om omvendelse fra døde gjerninger (Heb. 6. 1) om et menneske sin omvendelse kun har skjedd i det ytre dvs. uten overbevisning eller åpenbaring om at all egeninnsats for å bygge opp en egen rettferdighet er … som et urent klesplagg… (Es. 64. 5) i Guds øyne: for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet (Rom. 10. 3).

Sann omvendelse er et verk som kun Gud er i stand til å utføre i et menneskets hjerte. Det er troens frukt gitt til vedkommende ved å høre Ordet: Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord (Rom. 10. 17). Det er Gud som gir omvendelse fra og tilgivelse for synder når dette er forkynt i Jesu navn og mennesker tror. Peter og de andre apostler ga dette vitnesbyrd til ypperstepresten og Det høye råd: ham opphøyet Gud ved sin høyre hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse (Apgj. 5. 31).

Gud skaper både behovet for syndenes forlatelse og troen til å tro på det: På den tid skal du si: Jeg takker deg, Herre; for du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg (Es. 12. 1) ; Salige er de som sørger; for de skal trøstes (Matt. 5. 4); men uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som treder frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham (Heb. 11. 6); alt som ikke er av tro, er synd (Rom. 14. 23).

Apostelen Paulus forteller om sin egen omvendelse fra døde gjerninger ved hvilket han levde og satte sin lit til: jeg som er omskåret på den åttende dag, av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreere, overfor loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten, i rettferdighet etter loven ulastelig. Men det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap; ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skrap, forat jeg kan vinne Kristus og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fås ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen (Fil. 3. 5-9).

De dødes oppstandelse

Den første oppstandelse

Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ikke makt… (Åp. 20. 6). Den første oppstandelse som finner sted i nådetiden i det nåværende livet dreier seg om noe man erfarer ved omvendelse fra vantro. Det er den åndelige fødselen der en tar imot Kristi rettferdighet ved tro når en reises opp fra en åndelig dødstilstand til et nytt liv i Kristus.

Apostelen Paulus forklarer hva som har inntruffet: Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder, som dere før vandret i etter denne verdens løp, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn, blant hvilke også vi alle fordum vandret i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde kjødets og tankenes vilje, og vi var av naturen vredens barn likesom de andre. Men Gud, som er rik på miskunn, har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser - av nåde er dere frelst - og oppvakt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus (Ef. 2. 1-6). I et annet brev skriver Paulus slik: Er dere da oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd! La deres sinn være vendt til det som er der oppe, ikke til det som er på jorden! Dere er jo død, og deres liv er skjult med Kristus i Gud; når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal og dere åpenbares med ham i herlighet (Kol. 3. 1-4).

Jesus taler om hvordan man får del i den første oppstandelse: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve (Joh. 5. 24-25). Jesus understreket dette ved å si: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Om noen holder mitt ord, skal han aldri i evighet se døden (Joh. 8. 51). Paulus skriver også om kraften i den første oppstandelse i forhold til den annen død: Og når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er ikledd udødelighet, da oppfylles det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Men dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven; men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! (1. Kor. 15. 54-57).

Den andre oppstandelse

Jesus taler om den andre oppstandelse som skal skje en gang i fremtiden: Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse (Joh. 5. 28-29). Et spørsmål som hele tiden reiser seg hos mennesker er følgende: Hva må jeg gjøre for å få del i livets oppstandelse? Det var en gang Jesus ble spurt om dette: De sa da til ham: Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger? Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på den han har utsendt (Joh. 6. 28-29). Med slik tro kan et sant Guds barn se Kristi stedfortredende gjerning og offer som det fullkomne verk som er Gud velbehagelig.

Gud gir ved Sin Ånd sitt vitnesbyrd til den slags tro: Ved tro bar Abel frem for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå etter sin død (Heb. 11. 4) ; Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn (Rom. 8. 16); i ham har også dere, da dere hadde hørt sannhetens ord, evangeliet om deres frelse - i ham har dere og, da dere var kommet til troen, fått til innsegl den Hellige Ånd, som var oss lovt, han som er pantet på vår arv til eiendomsfolkets forløsning, hans herlighet til pris (Ef. 1. 13-14).

Nådesdom

Ethvert individ som begjærer å bli løst fra Guds vrede må ”møte opp” for Hans domsavsigelse. Om et menneske ”møter opp” her i nådetiden som en angrende synder vil vedkommende dømmes med barmhjertighet, nåde og tilgivelse for alle synder: For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid (Heb. 4. 15-16).  

Jesus etablerte sin nådetrone her på jorden hvor hans barmhjertighetsdommer blir forkynt ved tjenerne hans, men likevel bor Han med dem og i dem: Om noen er min tjener, han følge meg, og hvor jeg er, der skal også min tjener være… (Joh. 12. 26). Guds tjenere er Kristi ambassadører autorisert og befalt av Kristus til å forkynne syndenes forlatelse i Hans navn som også Kristus Selv gjorde mens Han var menneske: Og da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Sønn! Dine synder er deg forlatt (Mark 2. 5).

Det er en klar autorisasjon for dette i Johannes evangelium: Da det nå var aften den dag, den første dag i uken, og dørene var lukket der hvor disiplene var, av frykt for jødene, kom Jesus og stod midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren. Han sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de dem forlatt; dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt (Joh. 20. 19-23).

Det er kun de sanne Guds barn som blir bemyndiget på en slik måte. Disse har tatt imot og har Den Hellige Ånd. Faderen har åpenbart Jesus som Kristus, den levende Guds Sønn. Nøklene til himlenes rike er kun gitt til disse: Og jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen (Matt. 16. 19).

Jesus åndet på de første disiplene slik det ble gjort i begynnelsen da mennesket ble skapt: Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel (1. Mos. 2. 7). Etter at Kristus hadde avsluttet forsoningsverket på vegne av en fallen menneskehet pustet han liv i den, det livet som hadde gått tapt i fallet. Et menneske …fornyes til kunnskap etter sin skapers bilde (Kol. 3. 10). Denne livsånde blir en til del på samme måte som en hører ”lyden” av evangeliets ord: Vinden blåser dit den vil, og du hører den suser; men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen; slik er det med hver den som er født av Ånden (Joh. 3. 8).

En finner i Peters forkynnelse til forsamlingen hos Kornelius et eksempel på hvordan evangeliets ord som er forkynt sammen med Den Hellige Ånd setter i gang den nye fødselen: Og han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde. Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. Mens Peter ennå talte disse ord, falt den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet (Apgj. 10. 42-44).

Åndens kraft

Da disiplene hadde tatt imot Den Hellige Ånd ble de gjenfødt til å bli nye skapninger i Kristus. De hadde nå rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd, som er det usynlige Guds rike. De hadde også blitt gitt nøklene til himlenes rike slik som Jesus hadde lovt (Matt. 16. 19). Dette er Den Hellig Ånds autoritet gitt til alle som er født av Gud og til Gud ved sannhets ord (Jak. 1. 18). Disiplene, som Jesus hadde utvalgt seg til være Hans apostler, skulle ikke gå ut på eget initiativ eller i kjødelig iver for å offentlig forkynne Ordet. Jesus sa at de skulle bli værende og vente på det rette tidspunktet når kraften fra det høye skulle gis dem: Og jeg sender over dere det som min Fader har lovt; men dere skal bli i byen inntil dere blir ikledd kraft fra det høye (Luk. 24. 49).

De opplevde denne kraften på pinsefestens dag og fra da av i hele Judea og Samaria og like til jordens ende (Apgj. 1. 8) . Dette er den kraften som bare sanne Kristi tjenere stoler på også frem til våre dager. Apostelen Paulus sier: Og jeg, da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte dere Guds vitnesbyrd; for jeg ville ikke vite noe iblant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet. Og jeg var hos dere i skrøpelighet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft (1. Kor. 2. 1-5).

Ifølge Paulus har Gud bestemt at forlikelsens tjeneste er overgitt Hans egne: Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste, fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! (2. Kor. 5. 18-20).

Jesus kunngjør hva som vil skje et menneske som ikke tror dersom det forakter denne usigelige kjærlighets- og nådegaven: Og dersom noen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham; for jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden; den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, har den som dømmer ham: det ord jeg har talt, det skal dømme ham på den ytterste dag (Joh. 12. 47-48).

De som har nektet å ta imot denne nådedommen i denne nådetiden forblir bundet i sine synder. På den ytterste dag vil disse mennesker få en dom etter sine gjerninger: Noen menneskers synder er åpenbare og går forut for dem til dom; men hos andre følger de etter (1. Tim. 5. 24).

Nøklene til helvete og døden

Det er alt blitt påvist, ut fra skriften, at Kristus har gitt sin menighet (de sanne troende) nøklene til himlenes rike – myndighet til å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse i Hans navn. Dette er ordet om forlikelsen, en nådedom til angrende syndere. Han har dog ikke gitt noen menighet eller individ myndighet til å felle dommer til fordømmelse (retten til å fordømme). Han har forbeholdt denne retten selv, til den ytterste dag. Han har ikke betrodd disse nøklene til noe menneske, men har beholdt de selv slik som Han Selv sier: og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og til dødsriket (Åp. 1. 18).

Vi kjenner jo ham som har sagt: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, og igjen: Herren skal dømme sitt folk (Heb. 10. 30).

Tronen med den evige dom

Apostelen Paulus har fortalt oss hva som ville finne sted ved den evige dommen: For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, forat enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det som han har gjort, enten godt eller ondt (2. Kor. 5. 10).

Jesus sier: Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, likesom hyrden skiller fårene fra geitene, og han skal stille fårene ved sin høyre side, men geitene ved den venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere min Fars velsignede! Arv det rike som er beredt dere fra verdens grunnvoll ble lagt! For jeg var sulten, og dere gav meg å spise; jeg var tørst, og dere gav meg å drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere kom til meg (Matt. 25. 31-36).

Egenrettferdighet

Fariseeren stod for seg selv og bad således: Gud! Jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne toller. Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt (Luk. 18. 11-12). Det er slik at egenrettferdige mennesker vet bare å snakke om seg selv og sine egne døde gjerninger. Det blir på samme måten ved dommens dag: Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! Har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent dere; vik bort fra meg, dere som gjorde urett! (Matt. 7. 22-23). Disse uttalelsene taler kun om menneskegjerninger. Kristi gjerninger er tilsynelatende helt ukjent eller glemt.

Det virker som om Guds barn derimot ikke minnes at de noen gang har gjort noe for Kristus. Vi leser om den siste dommen: Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre! Når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Hva dere har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har dere gjort imot meg. Da skal han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra meg, dere forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler! For jeg var sulten, og dere gav meg ikke å spise; jeg var tørst, og dere gav meg ikke å drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg (Matt. 25. 37-43).

Gjerningenes bok og livets bok

Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet; og en annen bok ble åpnet, som er livsens bok; og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Og havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var i dem; og de ble dømt, enhver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da ble han kastet i ildsjøen (Åp. 20. 12-15).

Foran tronen til evig dom vil hvert menneske finne ut at det har havnet i én av to grupper som nevnes denne dagen: …min Faders velsignede [og] dere forbannede… (Matt. 25. 34, 41). Guds Ord, forkynt av Guds folk, og Guds Ånd innbyr, opplyser og istandsetter mennesker til å fatte den rette beslutningen i dette livet for å bli Faderens ”velsignede”. Disse gode nyheter ble forkynt allerede av Moses: Jeg tar idag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt frem for deg, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt! (5. Mos. 30. 19).

Dette budskapet finnes gjennom hele Bibelen selv helt på slutten: Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livets vann uforskyldt! (Åp. 22. 17).

Herren er ikke sen med løftet, således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med dere, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse (2. Pet. 3. 9).

Bønn

I Guds Ord finner vi mye som kaster lys over dette med bønn. Jesus, Frelseren vår, oppmuntret sine disipler å be ofte: …at de alltid skulle be og ikke bli trette (Luk. 18. 1). Ved et annet tilfelle sier Jesus: Våk og bed, for at dere ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig (Matt. 26. 41). Gjennom hele Bibelen ser vi mennesker i bønn til Gud for å bli bevart som Guds folk og til slutt arve evig liv. Kong David sier i Salme 5. 3-4: Merk på mitt klagerop, min konge og min Gud! For til deg ber jeg. Herre, Tidlig hører du min røst! Tidlig legger jeg min sak frem for deg og venter.

Disse bønnene kom ofte fra hjertet til Guds folk etter hvilke behov det gjaldt. Noen ganger ba de til Gud for å bli opplyst og instruert. Andre ganger ba de til Gud for å få styrke og visdom og at Guds nåde og beskyttende hånd måtte være over dem. Ved andre tilfeller ba de til Gud for sine venner, slektninger og andre mennesker. Apostelen Paulus skriver til Timoteus: Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og alle dem som er i høy verdighet, for at vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet (1. Tim. 2. 1-2).

Som kristne er dette jordelivet en bønn til Gud. Jesus, Guds Sønn, er et eksempel for oss alle. Vi ser i Bibelen at Han ofte er i bønn til vår himmelske Far: Og da han skiltes fra dem, gikk han opp i fjellet for å be (Mark. 6. 46); Og det skjedde engang mens han ba, og disiplene var alene med ham… (Luk. 9. 18); Så stod han opp fra bønnen og kom til sine disipler og fant dem sovende av bedrøvelse (Luk. 22. 45). Ved et annet tilfelle står det at Han ba hele natten: Og det skjedde i de dager at han gikk opp i fjellet for å be, og han var der hele natten i bønn til Gud (Luk. 6. 12).

Vi vet ut fra Ordet at Gud alltid hører bønnene til de kristne: Og da det tok boken, falt de fire livsvesener og de fire og tyve eldste ned for Lammet, hver med sin harpe og med gullskåler, fulle av røkelse, som er de helliges bønner (Åp. 5. 8).

dere Det nye testamentet leser vi at Gud hører Kornelius sin bønn: Men han stirret på ham og ble forferdet og sa: Hva er det, Herre? Han svarte ham: Dine bønner og dine almisser er steget opp til ihukommelse for Gud (Apgj. 10. 4). Kornelius var den første hedning som omvendte seg og ble en kristen, han og hele hans hus (Apgj. 11. 14).

Jesus underviste sine disipler ved å si: Og når dere ber, skal dere ikke være som hyklerne; for de vil gjerne stå og be i synagogene og på gatehjørnene, for å vise seg for menneskene; sannelig sier jeg dere: De har allerede fått sin lønn. Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør og be til din Far, som er i lønndom, og din Far, som ser i lønndom, han skal lønne deg i det åpenbare. Og når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord som hedningene; for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Gjør derfor ikke som de! for deres Far vet hva dere trenger til, før dere ber ham. Derfor skal dere be således: Fader vår, du som er i himlene! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden; gi oss idag vårt daglige brød; og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere; og led oss ikke inn i fristelse; men fri oss fra det onde. For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen (Matt. 6. 5-13). Det er viktig for de som ber for sin sjels frelse at de, slik Jesus sier i Johannes 10. 1, kommer inn i fårestien gjennom døren og ikke stiger over annensteds siden disse kan være tyver og røvere.

Mange ganger når sorg og trengsel var stor kan vi, ut fra Bibelen, se at Guds barn ropte til Ham om hjelp. Vi har også erfart at Gud har hørt ropet fra sine egne barn. Jesus sier det slik i Matteus 21.22: og alt det dere ber om med tro i deres bønn, det skal dere få. VI vet imidlertid at alt vi ber om må stemme med Guds vilje. Det står skrevet: Og dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, da hører han oss; og dersom vi vet at han hører oss, hva vi så ber om, da vet vi at vi har de ting vi har bedt ham om (1. Joh. 5. 14-15).

********

Men fredens Gud, som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, han gjøre dere fullt dyktige i all god gjerning, så dere kan gjøre hans vilje, idet han virker i dere det som tekkes ham, ved Jesus Kristus; ham være æren i all evighet! Amen (Heb. 13. 20-21).

I den samme stund frydet han seg i den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige og åpenbart det for de umyndige; ja, Fader, fordi således skjedde det som var velbehagelig for deg (Luk. 10. 21).

Copyright 1989 ved Apostolic Lutheran Book Concern, PO Box 2126, Battle Ground, WA 98604-2126. All rights reserved. Første opplag 1989, andre opplag (med tilføyelser) 1996

Tilleggseksempler av denne publikasjon fås ved: Apostolic Lutheran Book Concern, Box 2126, Battle Ground, WA 98604-2126 (Tilgjengelig på spansk og russisk)

Oversatt til norsk av Mike Adams, for Sartora-tjenesten med velvilje fra Apostolic Lutheran Book Concern.



© Copyright 2008 - Sartora

Toppen av siden

Annonser
Din annonser her?
Kontakt oss

Teologi
Erstatningsteologien
Doktrine - Apostolic Lutheran Church of America